Da nordkoreanske Eunsun Kim var 11 år, la hun seg ned for å dø av sult
I ni år flyktet Eunsun Kim med sin mor og søster fra Nord-Korea . Vi har snakket med henne.
(SIDE2): Da Eunsun Kim var elleve år, ble moren og storesøsteren hennes tvunget til å forlate henne for å lette etter mat i en annen by enn der de bodde. I seks dager var de borte. På den sjette dagen la 11-åringen seg ned for å dø.
Hun trodde hun skulle dø av sult slik faren hadde gjort kort tid før. Moren og faren hadde solgt alt de eide for å få råd til mat, unntatt portrettene av Kim Il-Sung og general Kim Jung-Il. Det var en dødssynd bokstavelig talt å selge dem.
I 2011 sitter Eunsun Kim på universitetet i Seoul og drikker caffe latte. Hun er 25 år gammel.
Dagen etter hun trodde at hun skulle dø, kom moren og storesøsteren tilbake - tomhendt. Det var da moren bestemte seg for å flykte med sine barn til Sør-Korea via Kina. Det de ikke visste var at Kina hadde en utleveringsavtale med Nord-Korea. Det tok dem ni år å komme til Seoul.
Slått i bakken
- Alt var vanskelig med å komme til Sør-Korea. Jeg liker å si at vi fikk friheten, men vi visste ikke hvordan vi skulle bruke den i begynnelsen, sier Eunsun Kim til Side2.
I boken «Nord-Korea. 9 år på flukt fra helvete» forteller hun historien om de tre kvinnens flukt til Kina, for så å bli tilbakesendt til Nord-Korea, og så forsøke igjen. Det er en rystende historie om sultedød, utnyttelse, falsk identiteter og menneskehandel.
- Innimellom blir jeg helt slått i bakken av den smerten jeg føler, forteller Eunsun Kim i boken. Hun sier til Side2 at hun ville skrive boken for å gi de som måtte bli igjen en stemme. Men selv om boken ikke har endret hennes liv, er hun redd for at den skal gjøre tilværelsen vanskelig for familien som er tilbake.
Undertegnede intervjuer henne via e-post. I dag er Eunsun Kim utvekslingsstudent ved et universitet i USA på stipend fra sitt eget universitet i Sør-Korea.
Hun har et ekte sørkoreansk pass og er snart 27 år. Men hun er så spinkel og liten at alle tror hun er yngre. Hun har jobbet ekstremt hardt for å ta igjen ni års tapt skolegang og komme på høyden med sine medstudenter. Aller helst vil hun gjerne at de skal se på henne som en hvilken som helst annen.
- Jeg gjør alt for å se ut som en sørkoreaner. Jeg går med høye hæler, har kort skjørt og trang bluse på meg, skriver hun i boken.
- Det er ikke mye jeg er redd for i dag, sier Eunsun Kim til Side2. Men hun synes det er vanskelig å møte mennesker som har fordommer mot nordkoreanere. Og de er det noen av i Sør-Korea.
- Det bekymrer meg om jeg vil klare å overbevise denne personen om at jeg er verdt det. For det vil være vanskelig å være venn med dem, og de føler det samme tilbake. Det er vanskelig at unge sørkoreanere ikke har noen forutsetning for å forstå avhoppere. Vi har en annen humor, andre koder. Vi har hatt helt forskjellige barndom. Jeg er lei meg fordi jeg ikke har noen barndomsvenner. Jeg misunner sørkoreanske ungdommer at de har venner de kan dele barndommen sin med, sier hun.
Trodde ikke de ville bli rammet
Eunsun Kim kommer fra en familie som aldri trodde de ville bli rammet av sult.
De kom fra «gode familier» med kontakter. Moren jobbet på et sykehus og fikk rester fra kantinen derfra i tillegg. Men så begynte matrasjonene å skrumpe inn. Til tross for at bestefaren var i militæret, slapp heller ikke han unna sultedøden.
- Oppløsningen av Sovjetunionen førte Nord-Korea ut i uføret. Snart sluttet fabrikkene å produsere fordi de ikke fikk elektrisitet. Mangelen på gjødsel ble prekær, matrasjonene skrumpet inn. Været viste seg å bli spesielt problematisk. Det ble store oversvømmelser. Det som fantes av føde, gikk til militæret og eliten. Først døde barna, så de eldste, så de voksne, forteller Eunsun Kim i boken.
I 1994 forverret matsituasjonen seg. De fikk ikke lenger ris, ikke nudler og heller ikke maisgrøt. Dagen etter at moren kom tomhendt hjem fra storbyen til den lille industribyen der de bodde, bestemte hun seg. Hun solgte portrettene av lederne og tok med seg døtrene i det som skulle bli en nærmest endeløs lang flukt.
- På den lange reisen har vi møtt sjenerøse mennesker. Jeg vet ikke hva de heter, men uten dem ville det aldri ha gått, sier hun.
Eunsun Kim skildrer en barndom som var lykkelig fram til hun var ni, til tross for at hun var opplært til angiveri av medelever og opplevde stadig flere ville foreldreløse barn i gatene. De visste ingenting om arbeidsleirene, bare at folk forsvant. Men da faren døde, ble barndommen revet vekk fra under føttene på henne.
Lenge levde de på gaten, så kom de til Kina der de ble solgt til en mann som moren skulle gi et barn. Etter hvert fikk hun en sønn, men tilværelsen for de tre var uutholdelig. Under sterke kvaliker, forlot de lillebroren i Kina da de ikke lenger holdt ut.
- Vi har kontakt i dag, jeg sendte ham bursdagspresang her fra USA. Han sa han likte klærne kjempegodt. Jeg vil gjerne at han skal bo hos oss i fremtiden så vi kan ta vare på ham, sier Eunsun Kim til Side2.
Menneskehandel
Under falske identiteter levde både Eunsun, moren og søsteren i flere år i Kina før de betalte en menneskehandler for å smugle dem ut til Seoul.
Eunsun Kim sier hun skrev boken (i samarbeid med Sébastien Falletti) fordi hun ville gi alle de som måtte være igjen en stemme. Hun har et stort håp om at nordkoreanerne en dag skal få det bedre. Men hun vet ikke om onkler, tanter og klassekamerater har overlevd hungersnøden. Det er lite trolig at hun får vite det heller med det første.
Kim har en kjæreste som er nordkoreaner og har vært i arbeidsleir.
- Jeg tror det er veldig viktig å kunne dele ens erfaringer og opplevelser med en partner. Det er en viktig grunn til at nordkoreanske avhoppere gjerne gifter seg med andre avhoppere, sier hun.
Storesøsteren til Eunsun Kim møtte sin ektemann i tiden i Kina. Så da moren og Eunsun flyktet til Seoul, ble hun igjen. I dag bor de imidlertid alle i Seoul, mens storesøsteren deler sin tid mellom Sør-Korea og Kina hos familien.
Å komme til målet var imidlertid et sjokk. De hadde ingen ferdigheter for å klare seg i et moderne samfunn.
- Den første følelsen vi opplevde var ensomhet. Vi hadde ingen venner, ingen familie, ingen vi kunne snakke med. Vi måtte endre livsstil og jobbe utrolig hardt for å overleve også i Sør-Korea. Alt var vanskelig, sier hun.
Når de har tid, snakker de om det de har opplevd, de synger sanger de kjenner. Men, som Eusun Kim sier, de har nesten aldri tid til å snakke sammen. Hun reiser tidlig om morgenen til universitetet og kommer hjem svært sent når de andre har lagt seg.
Familiens håp
Det ble besluttet at Eusun skulle få studere. Hun hadde vært flink på skolen. Hun er familiens fremtidshåp. Hun har studert kinesisk språk og kultur og studerer nå psykologi. Hun vil gjerne bli barnepsykolog, hun vet hun har noe å bidra med. Moren har jobbet hardt for at datteren skal slippe å arbeide.
- Men når jeg kommer hjem fra USA, må jeg bestemme meg for hva jeg skal gjøre. Vi har ikke penger, og jeg må jobbe for å tjene mer til studiene. Jeg har ingen stor drøm. Jeg vil bare ha et normalt liv. Kanskje reise utenlands en gang i året og tid til familie og venner i helgene. Og mest av alt vil jeg at moren min skal kunne nyte sitt eget liv. Hun har hatt det så hardt og hun har opplevd så mye vanskelig. Det første jeg vil gjøre, er å sørge for at hun får penger nok til å kunne glede seg over resten av sitt liv.