Da Kjell døde, reddet han fire liv
– Det har gjort sorgen lettere, å vite at vi har reddet fire liv ved å gi bort Kjells organer.
Lisbeth Robertsen ser på bildet av Kjell – ungdomskjæresten som ble hennes livsledsager i 54 år, men som døde bare 71 år gammel, skriver Nordlys.
Kjell Robertsen var en kjent mann i Tromsøs bybilde. En gudbenådet forteller. I hele sitt liv jobbet han i Nordlys, men når han hadde fri underholdt han på mang en scene og ble i tillegg et kjent fjes over hele landet, ikke minst gjennom fjernsynsprogrammet «Du skal høre mye».
Historien bak donasjonen
Historien bak organdonasjonen begynner før Kjell ble syk. Sammen med Lisbeth sitter han og ser på et fjernsynsprogram om en ung pappa i slutten av 20-åra. Han er avhengig av dialyse og venter på å få ny nyre.
– Det var sterkt for oss, og vi ble enige om at hvis noe kunne brukes av oss når den dagen kom, så ville vi bidra, forteller Lisbeth Robertsen til Nordlys.
Riktignok tenkte ingen av dem akkurat da at noen av dem skulle oppleve en brå død. Likevel skjer det – en desemberdag i 2012. Det ene øyeblikket sitter Kjell og ser på håndballkamp, ti minutter senere får han en massiv hjerneblødning og faller i koma som han aldri våkner av.
Bestemmer seg for å si ja
Mens legene gjør det de kan for å se om det er håp for Kjell, snakker Lisbeth og eldstedatteren Kirsti sammen. Hun vet at faren gjerne ville gi bort organer, og de blir enige om at hvis legene spør, så skal de si ja. Da beskjeden kommer om at alt håp er ute, er de derfor forberedt.
Yngstedatteren Lise er i utlandet. Da hun kommer hjem blir hun også tatt med på råd, og konklusjonen blir den samme, selv om hun først må være sikker på at faren ikke vil lide.
Fantastisk helsepersonell
– Men vi fikk en fantastisk behandling av helsepersonellet. De forklarte alt, fra A til Å, hva som skulle skje. Vi stolte på dem. De la alt til rette, og etterpå ordnet de nydelig til slik at vi fikk ta avskjed med Kjell.
– Tror du det er viktig å snakke om organdonasjon mens man ennå er frisk?
– Man bør i hvert fall snakke om det, og det hadde Kjell og jeg. Men om vi ikke hadde det, så var Kjell et så raust menneske at vi hadde sikkert gjort det uansett.
Likevel var det korte øyeblikk da Lisbeth tenkte: Har jeg gjort det rette?
Fjernet all tvil
Men da brevet fra sykehuset kom en junidag like før hun skulle reise til Kreta, en ferie hun egentlig skulle ha hatt sammen med Kjell, fjernet det all tvil. Der kunne hun lese at fire mennesker var blitt hjulpet av organer fra Kjell.
– Jeg kjente hvordan det varmet. Det, sammen med måten vi ble møtt på av helsepersonellet på sykehuset, har gjort at jeg i ettertid har tenkt at organdonasjon er en fantastisk ting, hvis du har mulighet til det.
– Jeg kan i dag si at jeg har en positiv og god sorg – tross alt – selv om jeg savner ham veldig.
I Kjells ånd
Lisbeth Robertsen er opptatt av at familien ikke må framstå som prektige.
– Jeg er bare så glad for at jentene og jeg var enige og fant ut at det var i Kjell sin ånd – å hjelpe. Vi har gjort det fordi vi er glad i mennesker, og en dag kan det være vi selv som trenger slik hjelp.
I dag går både Lisbeth og de to døtrene rundt med donorkort.