- Da er løpet kjørt. Jeg skulle dø

I forrige uke planla Bjørn Jonny Pettersen (43) sin egen begravelse, skriver Avisa Nordland. Tirsdag fikk han beskjeden: Du er kreftfri.

Bjørn kommer opprinnelig fra Stamsund i Lofoten, men har bodd i Bodø i en årrekke.

Fram til våren 2012 var 43-åringen en aktiv familiefar til Arian Maximillian (4), Nora (6), Frøya (10) og Ingrid (17). Men så begynte noe å skje.

Stadium fire
- Jeg fikk noen vanvittige smerter i en fot. Jeg måtte kutte ut trening, og gikk ned i vekt. Jeg gikk hele sommeren og knasket smertestillende, sier han til an.no.

I mars 2013 kollapset Bjørn.

- Jeg ble sendt rett til akuttmottaket. Det viste seg at jeg hadde en stor blodpropp i lysken, en stor blodpropp i venstre lunge, hovne lymfer i lysk, hals og bryst, lekkasje i hjerteklaffen, og en stor kul på halsen som de opererte ut.

Bjørn rister på hodet.

- Biopsien av kulen viste at jeg hadde lungekreft med spredning til strupe. Jeg fikk vite at jeg var i stadium fire. Da er løpet kjørt. Jeg skulle dø.

Berg-og-dalbane
Den stipulerte levetiden til Bjørn var mellom seks og tretten måneder.

- Jeg tenkte: OK, hva nå? Jeg sa til meg selv at jeg skulle dø, men ikke enda. Det som var veldig viktig for meg å gjøre var å ta hele brutaliteten – alt som med døden å gjøre – og se den inn i hvitøyet, forsone deg med det at du skal dø. Bli ferdig med det, og lev. Lev i nuet. Bruk tiden på dem du er glad i.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Bjørn forteller om en følelsesmessig berg-og-dalbane fra diagnosen ble satt.

- Jeg fikk kjenne på kroppen hvor viktig det er med folk rundt deg som er glade i deg. Det er bare ett ord, og det er kjærlighet. Det er terapi i seg selv. Det er en enorm kraft.

Alvorlig
Prøvene til Bjørn ble sendt til Universitetssykehuset i Tromsø for vurdering. Der fikk han beskjed om at det ikke var noe de kunne gjøre. Heldigvis for Bjørn ville overlege Carsten Nieder ved Nordlandssykehuset det annerledes. Nieder kommer opprinnelig fra Tyskland, og har jobbet med strålebehandling siden 1992.

- I tillegg til cellegift og kirurgi er strålebehandling den viktigste behandlingen for kreft. Omtrent halvparten av alle kreftpasienter får strålebehandling en eller annen gang i løpet av sykdomsforløpet, sier overlegen.

Han forteller at lungekreft er en veldig alvorlig sykdom, og at det er en overlevelsesrate på ti til femten prosent for hele gruppa.

- Jeg så på Bjørns historie, og på bildene hans. Vi tok en grundig gjennomgang, og så hva på som ville være den beste behandlingsmuligheten.

Ikke i tvil
Bjørn fikk beskjed om at han hadde fem prosent sjanse for å overleve med strålebehandling, på grunn av den store spredningen av kreft. Han var likevel ikke i tvil om at han ville sette i gang med behandlingen.

- Jeg ble tilbudt et behandlingsopplegg som ble knalltøft. Jeg kunne dø under behandlingen. Jeg bestemte meg for å brette opp ermene og hoppe i det. Jeg skal aldri legge meg ned, jeg skal fighte. Herregud som jeg skal fighte, tenkte jeg.

16. april fikk Bjørn sin første cellegiftkur. Ytterligere sju kurer skulle følge, i tillegg til 29 tøffe strålebehandlinger.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Den siste cellegiftkuren fikk han 27. august.

Isolat
- Jeg har gått selv til hver eneste behandling. Men jeg har vært preget av sykdommen og av behandlingen, og mot slutten merket jeg en økning i smerter.

For to uker siden fikk Bjørn en lungebetennelse, som med hans lave immunforsvar var potensielt dødelig.

- Jeg ble lagt i isolat i fem dager, og ble skrevet ut onsdag forrige uke. Dagen etter møtte jeg sykehuspresten for en samtale. Da var jeg sikker på at jeg skulle dø.

Bjørn forteller at de møttes på det nyoppstartede Vardesenteret på Nordlandssykehuset.

- Jeg kjente at smertene økte på. Og det nærmet seg så den dagen jeg skulle få resultatene etter behandlingen. Jeg så mørkt på det, jeg var så sikker på at de ikke hadde tatt kreften.

Bjørn forteller om et sterkt møte med sykehuspresten.

- Vi pratet om døden, om det å dø. Vi lurte veldig på det praktiske rundt det hele. Hvem skal jeg ta kontakt med, hvor skal jeg få en grav, hvor skal jeg ligge?

Lofotingen beskriver ikke seg selv som en person som går i kirken, men forteller at han har «si tru».

- Hva tenkte du om døden?

- Jeg tenkte at det første som ville skje var at mamma skulle komme og hente meg. Hun døde i kreft i april i år. Men jeg så også på døden som noe vakkert. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg var redd for de jeg skulle dø fra.

«Dette er fleip»
Disse tankene har tynget Bjørn i sykdomsperioden.

- Jeg er redd for å dø fra ungene mine, og de menneskene jeg er glad i. Det å ikke kunne være til stede og beskytte og passe på dem hvis det skulle skje noe. Den maktesløsheten var verst.

Bjørn forteller at han har slitt med samvittigheten.

- Jeg har sett frykten i øynene til ungene, og samtidig prøvd å holde motet oppe. Jeg har vært sint på meg selv som skulle få kreft.

Tirsdag denne uken fikk Bjørn resultatene etter et halvt års kreftbehandling: - Du er frisk.

(artikkelen fortsetter under bildet)

- Da jeg fikk beskjeden trodde jeg det ikke. «Dette er fleip», tenkte jeg. Jeg spurte flere ganger om jeg var frisk, og fikk det bekreftet. Det kom som et sjokk, jeg ble satt helt ut.

Ydmyk
Bjørn forteller at det ennå ikke har gått opp for ham at han er frisk.

- Jeg er ikke vant med å vinne, men da det virkelig gjaldt så vant jeg jackpot, jeg vant livet. Det har ennå ikke gått opp for meg hvor heldig jeg har vært, og hvor flinke teamet rundt meg har vært, sier Bjørn, som vil rette en ekstra stor takk til Maria, sin familie, sine kollegaer, sine venner, alle som har jobbet rundt ham på Nordlandssykehuset, og Bodø kommune.

- Dypeste respekt og største takk til dem.

Men selv om han er friskmeldt, skåler ikke Bjørn i champagne.

- Jeg er ydmyk over å få livet tilbake. Jeg vet at sjansen for tilbakefall er stor, og er til stede. Men akkurat nå har jeg fått livet tilbake. Jeg skal leve det jeg kan leve. Det materialistiske har ikke så stor betydning lenger. Øyeblikkene betyr så mye mer.

43-åringen har et sterkt budskap han har lyst til å formidle.

- Jeg er et levende bevis på at moderne forskning funker, og jeg har så lyst til å formidle det budskapet til alle pårørende og de med kreft: Aldri mist motet, aldri gi opp. Resultatet kan bli et mirakel.

Les flere saker fra Avisa Nordland!