- Da dommen kom, var det et nytt slag i trynet

(Smaalenene.no) Det er slik Jan Borgås husker øyeblikket festen er over. Akkurat slik blir han klar over at hans beste kompis og svigersønn Tommy Larsen er blitt slått og sparket med full kraft av to festdeltagere i nabohuset. Men han håper fremdeles at Tommy skal reise seg igjen.

Hans datter og Tommys kone, Ann-Kristin Borgås, er på jentetur i Sverige, og fremdeles lykkelig uvitende om at livet hennes er snudd opp ned på brøkdelen av et sekund, at ambulansehelikoptret kommer surrende inn over den forfalne lekeplassen i Apalveien og at det ser stygt ut for Tommy.

Denne kvelden blir alt endret, men Jan og Ann-Kristin skal ikke forlate Apalveien.

– Til å begynne med så ville jeg det. Jeg flyttet inn på jenterommet mitt, inn til mamma og pappa. Jeg ville selge huset, selge bilen, alt, sier Ann-Kristin.

I dag er hun glad for at foreldrene bestemte seg for å beholde huset i Apalveien 5a, huset som farfaren hennes bygde i 1952 og hvor foreldrene hennes hadde bygd i hagen. Det var liksom sånn det skulle være, med far, mor og barn i ett hus og besteforeldre i ett hus. Nå er det nesten sånn, men det mangler en i hvert hus.

– Mamma fikk kreft og døde i januar året etter, bare 54 år gammel, forteller Ann-Kristin.

For å kunne fortsette å bo i huset til besteforeldrene bestemte Ann-Kristin seg for å pusse opp.

– Jeg og Tommy hadde pusset opp nesten hele huset, men jeg tok fatt på nytt. Jeg og pappa pusset opp kjøkkenet, det var også for å få tankene over på litt andre ting. Jeg gråt hver dag når jeg tenkte på at jeg skulle gjort dette sammen med Tommy, sier Ann-Kristin.

Tommy Larsen ble bare 32 år gammel. Livet hans tok slutt en varm augustnatt i 2011. Kvelden hadde startet så fint, med øl på terrassen og glade sommerlyder. Tommy og svigerfaren satt i hagen og irriterte seg litt over festbråk fra naboen tvers over veien, i Apalveien 6.

Tommy og Ann-Kristin hadde sendt meldinger til hverandre, datteren Madelen var litt over to år, og for første gang var far og datter alene hjemme.

– Vi sendte alltid mye meldinger når vi sov fra hverandre, smiler Ann-Kristin.

I Apalveien er Tommy redd bråket fra festen over veien skal vekke Madelen. Han går bort og snakker med naboene, en gang alene, en gang sammen med svigerfaren. Stemningen virker gemyttlig. Men ved midnatt tar bråket overhånd og de to går igjen bort mot nabohuset.

Nå er stemningen en helt annen, den virker amper og kaotisk.

– Det var gaping, skriking og knuffing overalt, forklarte Jan i retten. Han ba derfor en taxisjåfør som var kommet til stedet om å ringe politiet. Deretter blir alt uklart. Den sterke tømreren blir overmannet og dratt bakover, mens han registrerer spark ved siden av seg. Så blir han selv overmannet, sparket og slått.

Da han oppdager mannen som ligger i gresset tar det tid før han skjønner det er svigersønnen.

– Men jeg skjønte jo at han var alvorlig skadd da jeg så ham i ambulansen, sier han stille.

I Sverige våkner Ann-Kristin midt på natten av at morens telefon ringer og ringer. De får først kontakt med Tommys mor som forteller at han er slått ned.

– Vi er like utenfor Gøteborg når de ringer fra Ullevål og ber oss komme så fort vi kan. De hadde hatt reflekser på pust, men vi fikk ganske snart beskjed om at de var redde for at han ikke kom til å overleve.

– Du fikk ikke kontakt med ham når dere kom til sykehuset?

– Nei. Jeg snakket med Tommy da han badet Madelen. Det er siste gang jeg hørte stemmen hans, sier Ann-Kristin.

Og hvordan forklarer man det som er skjedd for et lite barn? At pappaen hennes, som badet henne kvelden før, er borte.

Ikke sykdom, ikke en ulykke, men legemsbeskadigelse med døden til følge?

Ann-Kristin rister på hodet. I tillegg til den følelsesmessige belastningen med å miste en kjæreste, en livsledsager, en bestevenn, svigersønn og far på denne måten, kommer belastningene fra prosessen saken skal gjennom i rettssystemet.

– Det er jo nesten ikke mulig å forstå det for en som ikke er juridisk utdannet, sier Ann-Kristin.

På det juridiske språket er for eksempel dødsårsaken stump vold mot hodet slik at Tommy Larsen ble påført: «Sår og blåmerker i ansiktet og en hjernehinneblødning (subaraknoidalblødning) og påfølgende utvikling av og oksygenmangelskade i hjernen».

To menn fra Hobøl, begge i 20-årene, har stått tiltalt for legemsbeskadigelse med døden til følge under særdeles skjerpende omstendigheter. Juridiske komplikasjoner har ført til at saken etter behandlingen i tingretten er blitt behandlet to ganger i lagmannsretten. Den første dommen i lagmannsretten ble tilsidesatt av fagdommerne, og dom etter andre gangs behandling falt i forrige uke.

– Det er helt forferdelig, å gå og vente på den dommen. Man blir så sliten av det. Det er som man har kommet seg litt, og så får man et nytt slag bakover, sier Ann-Kristin.

Den siste dommen som kom har opprørt familien Borgås og for mange er den sterkt i strid med rettsfølelsen. Fordi det ikke kan bevises om det var slag eller spark som utløste den dødelige skaden, kan heller ingen dømmes for det.

– De var to om å utsette Tommy for en stygg, grov voldshandling. Begge var med på det. At de ikke skal få en ordentlig straff for det de har gjort er helt uforståelig. Det de gjorde kan ikke tilgis, men jeg ville fått en annen ro over meg hvis jeg visste de ble stilt til ansvar og måtte ta en konsekvens av denne handlingen, sier Ann-Kristin Borgås.

Familien har allerede anket den sivile delen av dommen, erstatningskravet, videre til Høyesterett. Statsadvokaten kan anke saken videre blant annet hvis de mener det er feil i lovanvendelsen.

– Selv om det er en vond prosess, vil dere likevel gjøre det dere kan for å anke?

– Ja, det er gjerningsmenn som har innrømmet det de har gjort, og da synes jeg ingen muligheter skal stå uprøvd. Tommy hadde gjort det for meg, sier Ann-Kristin.

Enkelte dager er det hardt å stå opp, og hun lurer på hvordan de skal komme seg videre.

– Spesielt tenker jeg på Madelen, at hun skal vokse opp uten en pappa. Når jeg tenker på all den gleden jeg har hatt av min pappa, og så skal ikke hun få oppleve det samme.

Men livet er likevel ikke uten lyspunkter.

– Jeg kan ikke få fullrost personalet i Trippestadlia barnehage. De bryr seg, samtidig kan jeg levere Madelen der som om ingenting var skjedd. Hun får være et helt vanlig barn på linje med de andre, sier Ann-Kristin, som også setter stor pris på dagene på jobben.

–Jeg er utdannet kokk og jobber i ferskvareavdeling. Kollegene mine er helt fantastiske, der er det også rom for at jeg kan ha en dårlig dag innimellom, sier Ann-Kristin.

Fram til nå har familien ikke snakket med mediene. De har opplevd interessen som stor, men respektfull. Etter at siste dom falt har de uttalt seg til Aftenposten, NRK og Smaalenenes Avis.

– Det har vært for å spare oss litt også, det har vært en så tøff prosess. Men nå ser vi at vi får en enorm støtte, fra hele landet, og det varmer. Vi har jo fått en slags kjendisstatus, helt ufrivillig, sier Ann-Kristin Borgås, som ofte føler på at folk stirrer og hvisker når de kommer.

– Jeg ville heller at folk kunne komme bort til oss og spørre hvordan vi har det. Det hadde vært så mye greiere, sier hun.

Og én ting håper Ann-Kristin at hun slipper å oppleve flere ganger: Folk som går bortover Apalveien og snakker om det rystende som har skjedd der.

– Vi er her. Vi bor her. Vi har et hyggelig nabolag og verdens tryggeste skolevei. Og jeg gleder meg til den dagen jeg kan sette pris på livet sånn som jeg gjorde før.

Les flere saker fra Smaalenene.