Da Camilla Läckberg leste artikkelen, rant tårene

I 2023 ble Camilla Läckbergs debutroman «Isprinsessen» kåret av Time Magazine som en av «The 100 best mystery and thriller books of all time». 

For en forfatter hvis bøker inntil da hadde vært plassert på den alt annet enn finkulturelle hyllen, var det en kjempestor forløsning av noe hun ubevisst hadde pakket bort inni seg.

– Siden «Isprinsessen» kom ut på svensk i 2003, har jeg vært på en interessant reise. I Sverige har bøkene mine vært plassert i lavkulturkategorien, og de har fått mye kjeft og dårlige anmeldelser. Samtidig har jeg fått veldig fine anmeldelser og oppmerksomhet i Frankrike, hvor man har tatt meg på alvor, så det har vært en veldig schizofren tilværelse for meg. 

Alt forandret seg imidlertid over natten for to år siden, da jeg fikk den utmerkelsen av Time Magazine. Da jeg leste artikkelen, rant tårene nedover kinnene mine, for jeg visste med én gang hva det ville bety, og jeg fikk rett. Fra den ene dagen til den andre ble jeg tatt på alvor på en helt ny måte i Sverige, og det føltes som et totalt «mic drop moment» for meg. 

Siden har jeg blant annet blitt invitert som foreleser om finkultur og populærkultur ved litteraturavdelingen ved Uppsala universitet, og min nyeste bok i Sverige, «Gråtekonen», har fått fine anmeldelser. Det er som om døren til en helt ny verden er blitt åpnet for meg, uten at jeg noensinne har stått og kloret på den for å komme inn i det fine litterære selskapet. 

Jeg har elsket krimsjangeren siden jeg var liten, og jeg har aldri følt den minste skam eller et behov for å unnskylde for den typen litteratur jeg skriver. Jeg er stolt av det jeg har skrevet. Men det har irritert meg at man overhodet lager denne inndelingen mellom fin- og lavkultur. 

Når jeg ser på mitt eget leseliv, har jeg ikke følt meg tvunget til å velge. Jeg har lest både feelgood-romaner, krim og nobelprisvinnere. For meg handler det om hva jeg har lyst til i øyeblikket. Jeg synes det er fint at det finnes et kjempestort godtebord av forskjellig litteratur man kan velge mellom. 

– Men selv om du ikke hadde skrapt på den finlitterære døren for å komme inn, ble du likevel berørt da du ble anerkjent av Time Magazine, hvorfor?

– Ja. Jeg trodde ikke at den behandlingen bøkene mine har fått i Sverige hadde gått inn på meg, men tatt i betraktning hvor glad jeg ble for artikkelen i Time Magazine, og hvor stort et ”fuck you” jeg følte da jeg leste den, så har det likevel vært noe som har satt seg fast i tidens løp. Ellers hadde jeg jo ikke reagert sånn på det. Men samtidig må jeg si at jeg altså ikke har ligget søvnløs over anmeldelser og omtaler gjennom årene. For som jeg alltid har sagt: Hvis jeg skal velge mellom fine anmeldelser og mange lesere, så velger jeg mange lesere. 

Verdien av penger 

Og Camilla Läckberg HAR mange lesere. Bøkene hennes har solgt i mer enn 40 millioner eksemplarer på verdensbasis, de er utgitt på 48 språk i mer enn 60 land, og de er filmatisert som både film og tv-serie. 

Den svenske krimdronningen er da heller ikke til å overse på BogForum, hvor jeg møter henne i en suite på hotellet Bella Sky i en liten pause mellom flere sceneopptredener, signeringer og intervjuer. 

Alle de store svingdørene i Bella Centeret er prydet med kjempeplakater av henne, det samme gjelder forlagets stand på bokmessen, og det er et helt entourage av mennesker som sørger for at alt klaffer rundt henne. Det er likevel ikke det minste oppstyltede ved henne når vi får satt oss til rette med utsikt over Amager, og det er kanskje nettopp en av hennes aller største styrker. At hun egentlig bare er helt vanlig, søt, smilende og jordnær. 

Camilla Läckberg vokste opp i små kår i den lille svenske fiskerbyen Fjällbacka, som også danner rammen for hennes etter hvert 11 bind lange krimiserie om forfatteren Erica Falck og kriminalbetjenten Patrik Hedström. Begge Camillas foreldre var førtidspensjonister, moren etter en bilulykke, faren etter et par hjerteinfarkt. Oppveksten har påvirket hennes måte å være i verden på.

– Jeg er takknemlig for at jeg vokste opp på den måten. Det har gjort at jeg verdsetter verdien av penger. Og jeg verdsetter verdien av hardt arbeid. Jeg begynte å jobbe da jeg var 11 år, vasket i forsamlingshuset i Fjällbacka hver søndag. For 200 kr. Når jeg i dag har penger, kan jeg fortsatt føle en takknemlighet over mulighetene det gir meg. Min oppvekst har også påvirket min måte å være mor på. Min største frykt har vært at barna mine skulle bli bortskjemte. Derfor har det vært viktig for meg at de aldri har fått en masse dyre ting i gave, og de har også fra tidlig alder måttet jobbe og tjene sine egne penger. 

Camilla har fire barn. Wille og Meja, som er voksne, Charlie på 16, og så lille Polly på 9 år. Barna har hun fått med tre forskjellige menn, og de er også utrolig forskjellige, forteller hun.

– Folk pleier å le når de møter mine fire barn sammen. Har de vokst opp på samme sted, spør de. Min eldste sønn er så forsiktig og økonomisk, han bruker ikke en krone, så hvor mye som står på sparekontoen hans, tør jeg ikke gjette på. Min voksne datter bruker litt mer enn broren sin, men hun jobber også mye. Min 16-åring, som jeg har med på min tur her til Danmark, er et annet dyr. Han liker livets goder, men nå har han skaffet seg en jobb, så han kan spare til de flashy tingene han liker. Og der har jeg det sånn, ok, fair nok at han bruker penger, så lenge han tjener dem selv. Men jeg holder et godt øye med Mr. Livsnyter der inne. 

Hun peker inn i suitens annet rom, der sønnen hennes sitter. 

– Det er kanskje heller ikke tilfeldig at det er ham som er med deg på tur, når du skal promotere bøkene dine?

– Nei, det er det ikke, han liker det. De to eldste ville heller dø enn å bli med på en sånn tur. De er null prosent interesserte. 

– Og hvordan er din yngste datter, Polly?

– Hun er helt sin egen. Hun er den tøffeste av dem alle. En skikkelig liten hardhaus. En badass. Vi har kalt henne Babybossen helt siden hun ble født, for hun er så bestemt. Da hun var liten og ble sint, skrek hun så mye at hun besvimte. Man måtte være rask med maten. 

Camilla ler høyt.

– Vi pleier for moro skyld å si at enten blir hun en svært vellykket næringslivsleder eller blir hun leder for den lokale Hells Angels-avdelingen. Det er ikke noe midt imellom. 

Pysjamas 80 prosent av tiden 

Familien, som også inkluderer Camillas mann, MMA-fighteren Simon Sköld, har man i år kunnet følge helt tett i realityserien ”Läckbergs” på Viaplay. Episodene viser bl.a. Camillas 50-årsdag, hennes kamp mot overgangsalderen, familiens reiser og et pysjamasparty. Det er ikke ukjent for Camilla å lage tv, for hun er partner i et produksjonsselskap som har produsert flere tv-serier og såpeserier. 

Hun og mannen hennes har vært svært nøye med å få barnas samtykke før de kastet seg ut i reality. Det er ikke mange familier som har et realityprogram, hvorfor skal man akkurat følge deres familie på den måten?

– Da vi skulle lage realityen, snakket vi mye om hva forventningene var, for jeg tror at det finnes et bilde av mitt liv og min families liv som ikke helt stemmer med virkeligheten. Det blir skrevet artikler om hvor mye jeg tjener, og hvor vi drar på ferie, og når man ser meg i mediene, står jeg helt striglet på forsiden eller sitter pyntet i en tv-sofa. Men jeg tror ikke folk egentlig forstår hvor vanlig en familie vi er i hverdagen. Og det er faktisk akkurat den responsen vi har fått på tv-programmet. Hvor vanlige vi er. Og det var akkurat det vi ville vise. Jeg tror jeg har pysj på 80 prosent av tiden i den realityen, og jeg har kanskje sminke på ti prosent av tiden. Til hverdags bruker jeg aldri sminke, og jeg ligner nok mest av alt en hjemløs. Jeg går i crocs, og jeg kjører barna til skolen iført pysj. Det er veldig lite glamorøst. 

– Hvordan balanserer du det introverte livet som forfatter med den ekstroverte delen som hører med til å være en krimdronning?

– Jeg har nok vært heldig som har begge deler i meg. Jeg er enebarn, og jeg elsker å være alene, så jeg har ikke noe problem med å sitte i månedsvis i ensomhet og skrive. Men jeg liker også å være på. Det bor en liten ”teaterape”, som vi svensker kaller det, i meg. En som liker å stå på scenen. Jeg har forfatterkollegaer som hater den siden av jobben sin, og det må være vanskelig, for det hører med når man gjerne vil nå ut. 

– Hva har overrasket deg mest i forbindelse med å lage reality?

– Barna faktisk. Særlig mine to eldste, som jeg overhodet ikke hadde trodd ville være med, fordi de normalt er veldig private. Men de var så komfortable foran kameraet, og det var gøy å se. Det var blant annet fordi de likte veldig godt teamet som laget programmet. Men de har ikke sett et minutt av serien, haha.

Ved siden av Fjällbacka-serien har Camilla de senere årene skrevet en annen krimserie med en hovedperson som heter Faye. Den siste boken i serien heter ”Drømmer av bronse”, og der Fjällbacka-serien er veldig hverdagslig og koselig, er serien om Faye mer ”big and bold”, sier Camilla. Faye tar store og modige valg, og Camilla ville aldri ha kunnet skrive de bøkene da hun var yngre.

– Jeg var slett ikke der i livet for 20 år siden, hvor jeg kunne ha tenkt de tankene som er nødvendige for å skape en hovedperson som Faye. 

– Hvordan er du annerledes i dag?

– Jeg er mye mer komfortabel i mitt eget hylster. Jeg pleier å sammenligne meg med de kinesiske rynkehundene, Shar Pei, som blir født med sin voksne hud, og som derfor er veldig rynkete som valper, fordi de slett ikke fyller den ut. Så vokser de sakte opp, og etter hvert passer de til huden sin. Slik har jeg alltid følt meg. Jeg var ikke bekvem i meg selv verken som tenåring eller i 20-årene. Først i 30-årene begynte det å skje noe. Det gikk hånd i hånd med at jeg ble forfatter og fant min plass på jorden. Min plass i livet. Jeg har mye større selvfølelse i dag som 51-åring enn jeg hadde som ung, og øynene mine er langt mer åpne for å se verden. Det handler blant annet om at jeg har blitt mor. Det har lært meg mye å se verden gjennom mine barns øyne, og det å bli mor har gitt meg en stor ansvarsfølelse. Som ung var jeg for eksempel slett ikke interessert i politikk, men det er jeg i dag. Min 16-åring er veldig interessert i politikk og vil gjerne bli diplomat, så vi har mange, lange diskusjoner hjemme ved middagsbordet. 

– Når man føler seg vel i seg selv, er det vel også enklere å løfte blikket og se ut på verden?

– Ja, akkurat. Og jeg elsker å bli eldre. Jeg er nok litt uvanlig når det gjelder det, for jeg har aldri hatt noen alderskrise. Jeg er ikke redd for å eldes. Jeg omfavner det og synes bare at livet blir bedre og bedre. Hvis man altså ser bort fra overgangsplagene. Hvis man bare kunne fjerne dem, så synes jeg at det er toppen å være en middelaldrende kvinne. Det handler også om at det ikke er flere fucks to give. Man bekymrer seg ikke like mye om hva folk synes. Jeg er vokst opp i et lite samfunn der det var veldig viktig hva andre tenkte og mente, og det har preget meg. Men jeg har fått ristet det av meg. I dag bryr jeg meg om hva de som står meg nær mener, men jeg kan ikke lenger bekymre meg for hva en tilfeldig mann i Göteborg synes om meg. Jeg gjør mine ting, og det står jeg på mål for. Jeg hadde gledet meg til å runde 50 år, og jeg feiret det med en kjempestor fest som jeg hadde planlagt siden jeg ble 40. Jeg syntes virkelig det var noe å feire. Jeg har drømmejobben min, som jeg har ønsket meg siden jeg var liten, jeg har fire barn som alle har det veldig bra, jeg har gode venner rundt meg, og jeg har en mann som jeg etter 11 år fortsatt har det SÅ bra med. 

Hvor er det skjulte kameraet? 

Camilla og Simon møtte hverandre, da de begge som ambassadører for bilmerket MINI skulle designe en bil som de hver for seg ville få stilt til rådighet i ett år. Camilla designet en bil med leopardmønster og neonrosa blondestriper og kalte den Doris. 

Simon, som driver med kampsport på profesjonelt nivå, designet en svart og hvit bil med yin- og yang-symbol og teksten ”Be water my friend” - inspirert av den kjente kampsportsutøveren Bruce Lee. 

Simon var 27 år, hun var 40. Han bodde alene og drømte ikke om barn, hun var skilt og hadde tre barn. Det var absolutt ingenting som tydet på at de to skulle falle for hverandre.

– Men da vi møttes på den første workshopen med bilene, sa det bare BANG! Samme kveld sendte vi en haug med sms-er til hverandre, og Simon inviterte meg ut på en date. Jeg spurte straks: Når? Og han svarte: Kan du i morgen? Jeg var i god form på det tidspunktet, fordi jeg nettopp hadde vært med i ”Skal vi danse”, så han trodde at jeg var en sånn som trener - noe jeg på INGEN måte er, jeg hater det - så han tok meg med på en treningsdate der vi løp seks kilometer og trente på et utendørs treningssenter. Jeg holdt på å dø, men jeg holdt masken. 

– Så det var rett og slett kjærlighet ved første blikk?

– Ja, vi hadde tre dater på to uker, og så besluttet vi at vi ville feire midtsommer på mitt landsted over en helg. Deretter flyttet han aldri tilbake til leiligheten sin, og vi har vært sammen siden. 

– Hva var det du falt for?

– Da vi kom ut til landstedet mitt den fredag ettermiddag til midtsommer, var det et så fint gyllent sommerlys. Han hadde slitte jeans og en hvit T-skjorte på, og han satte seg med gitaren og spilte Ronan Keatings ”When You Say Nothing At All”, hvorpå han gikk ut på kjøkkenet og bakte en sjokoladekake. Jeg tenkte: «Ok, hvor er det skjulte kameraet? Gjør dere narr av meg?» Så jeg gikk og ventet på når de røde flaggene skulle dukke opp. Men 11 år senere har de fortsatt ikke dukket opp. Jeg pleier spøkefullt å si at Simon er Sveriges yngste gamle mann. Han er veldig klok og veldig moden. Han er også enebarn, og vi er nok bare to ensomme barn som har funnet hverandre. Vi er gode både til å være sammen og hver for oss, og det passer meg så godt. Jeg ville ikke holdt ut å være sammen med en som hele tiden skulle interagere med meg. 

– Det er sikkert mange som har spurt om aldersforskjellen, nå gjør jeg det også - hva har den betydd?

– Det har aldri vært et problem for oss, men det har vært et stort problem for mediene. I to-tre år ble det skrevet side opp og side ned om aldersforskjellen vår. Simon ble kalt ”toyboy” og ”golddigger” - alt mulig - og jeg var så fascinert over at det ble en så stor sak. Man ser jo hele tiden menn som er betydelig eldre enn kvinnene sine, det er det ingen som sier noe til. Det eneste aldersforskjellen betydde for meg, var at jeg var nødt til å ta spørsmålet om barn opp veldig raskt. Allerede da vi hadde vært sammen i tre uker, var det så mange følelser involvert at jeg spurte ham om han ville ha barn, for jeg kunne merke at jeg ikke kunne være sammen med en som hadde en ”best før-dato” inne i hodet. Simon svarte så utrolig fint. Han sa at han tidligere ikke hadde ønsket å få barn, men at han gjerne ville ha barn sammen med meg. Det var i juli måned vi hadde den samtalen, og vi besluttet å gi forholdet vårt til jul, og hvis det fortsatt føltes bra, ville vi prøve å få et barn. Men ingen av oss har den minste tålmodighet, så vi begynte allerede i august. 

Hun ler høyt.

– Men det tok bare et år, før Polly kom. Simon hadde alltid sagt til sine foreldre at han ikke ville ha barn, og at de dermed ikke ville bli farmor og farfar, så for dem var det som manna fra himmelen. De er så lykkelige for Polly. 

– Hvordan er det å ha en mann som lever i en så annerledes verden rent faglig?

– På papiret var det jo slett ikke en sånn mann jeg trodde jeg skulle finne, og han hadde heller ikke tenkt at han skulle finne en som meg. Men vi er veldig gode til å verdsette hva den andre står for. Forholdet vårt kan beskrives som dette klassiske organisasjonsdiagrammet med to sirkler som delvis overlapper. Vi har området i midten, fellesmengden, hvor vi er veldig like, deler de samme verdiene og har noen ting vi liker å gjøre sammen. Og så har vi hvert vårt område, hvor vi er helt forskjellige, og hvor vi er gode til å la hverandre ha plass. Simon elsker trening, han elsker racing, som jeg er helt uinteressert i, og han elsker å spille. Jeg har bøkene mine og hele den verdenen som følger med. I vårt fellesområde har vi først og fremst familielivet, som Simon kastet seg inn i på en helt fantastisk måte. Barna mine elsker ham. Jeg tror det er ganske unikt at en 27 år gammel mann kan trå inn og ta seg av tre barn på 5, 9 og 11, slik han gjorde den gangen. Han kjørte til fotballtrening, han satt med matteleksene, og han var tilstedeværende og engasjert på en helt fantastisk måte. Det har lønnet seg. I dag ringer de jevnlig til ham i stedet for til meg. 

– Hva er det ellers i deres fellesmengde?

– Vi deler en stor interesse for mat og matlaging. Det høres kjedelig ut, men våre beste kvelder er dem hvor vi lager litt god mat og ser en tv-serie sammen i sofaen. Vi er også gode til å reise sammen og til å gå ut og spise. Og så går vi aldri tom for samtaleemner. Jeg er veldig nysgjerrig på hva som foregår i hans verden med trening, venner og konkurranser, og han er veldig interessert i å høre om det jeg gjør. Jeg tror at nøkkelen til et godt forhold nettopp er å være interessert i hverandres verdener. 

Orden på Instagram 

Camillas og Simons sterke forhold og hennes mange år i det offentlige rom har båret dem gjennom de vanskelige periodene som har oppstått underveis. Blant annet da de valgte å få et barn sammen. 

– Magasiner, aviser og folk i sosiale medier skrev om aldersforskjellen vår, de skrev at jeg var en gammel mor, og de skrev at Simon var så ung en far. ”Et barn får et barn”, ble det for eksempel skrevet. Men hør her, Simon var 28 da Polly ble født! Om meg ble det blant annet skrevet at jeg kunne være Simons mor eller ting som: ”Jeg håper at du aborterer”. 

– Hvordan var det?

– Jeg har blitt ganske immun med tiden. Mitt morskap, som jeg har vært veldig åpen om, har fått så utrolig mange kommentarer gjennom årene, men jeg har alltid hatt en god selvfølelse når det gjelder beslutningene mine som mor. Jeg vet at jeg er en god mor. Bare se på mine trygge og glade barn, de er beviset på at jeg har gjort det riktige.  Men jeg har et problem med at man kan sitte bak skjermen og skrive en masse stygge ting som man aldri ville sagt ansikt til ansikt i den virkelige verden. Så jeg har statuert noen eksempler ved å ta skjermbilder av noen av de mange kommentarene vi har fått, og så har jeg lagt dem ut på min Instagram. Se hva Rosemarie skriver til meg! Det blir folk alltid veldig sinte over og truer meg med politianmeldelser. Men så forklarer jeg at de jo har skrevet på et åpent forum - min Instagramprofil - og i eget navn, så hva er det de vil anmelde? Jeg har jo bare lagt ut det de har skrevet. Da pleier de å trekke seg. 

– Du skriver også på din Instagram at det er det du gjør, har det en effekt?

– Det har helt sikkert en effekt. Jeg har fått orden på kommentarfeltet mitt på Instagram. Jeg svarer også på kritikk, og så er det noen som skriver om jeg ikke tåler kritikk, og at det jo er ytringsfrihet. Til det pleier jeg å svare at jeg anser Instagram som min virtuelle stue, og at jeg ikke vil finne meg i noe som man ikke ville ha sagt til meg hjemme i min virkelige stue. Man må hjertens gjerne skrive at man ikke liker bøkene mine, eller at man ikke gidder å lese dem. Ikke noe problem. Men grensen går når man skriver at jeg for eksempel er tykk, stygg eller ekkel. Det ville de jo ikke si til meg hvis de sto foran meg i stuen min. Det interessante er at jeg aldri har fått særlig mye kjeft av menn. Mine fremste kritikere gjennom alle årene har vært kvinner. 

– Hva handler det om, tror du?

– Jeg tror det handler om at det kan provosere at jeg har våget å ta noen valg som de ikke tør å ta. Som for eksempel at jeg har latt meg skille to ganger, og at jeg har våget å si høyt at jeg står inne for at skilsmissene mine har vært det beste jeg har kunnet gjøre for barna mine. Jeg våget også å satse på lykken med en yngre mann og å få et barn som 42-åring. Jeg har aldri sammenlignet meg med andre, og jeg har alltid tatt de beslutningene som jeg selv har følt var riktige. Det har brakt meg til et godt sted i livet der jeg er i dag. Både privat og arbeidsmessig.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.