Chris Brown slår til igjen...
...men vinner ikke kampen.
Chris Brown 17.Nov. 2012
Oslo Spektrum – ca. 8000 (utsolgt)
Anmeldt av: Tore Nøkleby
Etter først å ha sloss litt mot naturkreftene, som hadde etterlatt både publikum (inkl. undertegnede) og vaktene litt rufsete, var det bare å finne frem til setet sitt i den stupbratte sitte-/klatreveggen bakerst i Spektrum, sammen med noen tusen like værsjokkerte, men fortsatt gira tenåringer og foreldre. Dette mens de første låtene allerede bygget opp til euforiske jenteskrik fra noe som virket som hver eneste krik og krok du kan finne i lokalet.
Spektrum har sett mange påkostede produksjoner gjennom tidene, og man kunne kanskje forvente ganske mye av showet da man kom inn og finner ut at man befinner seg i noe som ligner en landingsplass for et UFO, midt i Amazonas. Det manglet ikke på lys og lasere, og storskjermene var store nok til at alle fikk med seg alle dansetrinn, og selvfølgelig Chris Browns, alt for ofte, flørt med sin egen kropp. Den 3-etasjes sci-fi-konstruksjonen som stod på scenen var imponerende til å begynne med og åpnet fantasien til hva som kom til å skje fremfor første rad iløpet av kvelden... Synd det ikke var noe mer i det enn blinkende lys og avsatser for danserne til å ta nøye korrigraferte stunts fra.
Konserten ble godt preget av pauser el blackouts som det kalles, hvor kveldens hovedperson forsvant bak eller ned i scenen mens danserne og DJ Baby Drew gjorde sitt med godt kjente hits som Azealia Banks 212, PYS Gagnam Style og andre godbiter fra Guetta og flere. Dette gjorde hans eget show og låter litt ekstra flate og korte og jeg følte ikke vi fikk så mye fra sjefen sjøl før han mot slutten brekker ned tempoet og smører alle småpikenes hjerter med fløtemyke låter som Deuces, All Back og Dont Judge Me. Resten av settet ble som en kort miks av alle hitsa hans, som for meg ikke skiller seg stort fra den klissete R&B-massen. Men han har jo gjort en stor karriere ut av det. Kanskje er det alt medieoppstyret, kanksje er det musikken, men stemningen var uansett høy blandt publikum og det var sang/hyling og dansing gjennom alle radene, selv bak i sitteplassene hvor de fleste brukte bena til å hoppe og danse mer enn de satt.
Etter som dette var hans første konsert i norge, hadde Chris Brown mye å bevise. Hvertfall når vi har hatt besøk av både Drake OG Watch the Throne (Jay-Z & Kanye) bare et halvår før hvor begge konsertene fikk toppkarakter av undertegnede. Men istede for å få en maktdemonstrasjon får vi heller en halvhjertet og upersonlig time med noe som virket mer som en klubbkveld med Chris Brown-tema enn noen overbevisende konsert.
Chris liker tydeligvis å være med på trendene, for mot slutten finner vi han på toppen av UFO-pyramiden (nå lysende grønn) med det som visstnok skal være en cannabis-joint. Han fyrer av til lyden av det velkjente sitatet «Smoke Weed Everyday» og gjør et lite nummer ut av det hele mens det spilles små snutter av forskjellige låter om det som fortsatt (i de fleste deler av verden) sees på som et narkotisk stoff.
For marijuhana er et brennende (pun intended) tema i USA om dagen, da det har blitt lovlig på statlig nivå i både Colorado og Washington. Og Brown hiver seg derfor på den stadig rullende bandvogna som allerede har rappere og artister som Snoop Dogg og Wiz Khalifa i fronten. Det hele blir banalt og tilgjort og om ikke flaut da kanksje over halve salen er mindreårige tenåringsfans.
Ingen verdig avsluttning får vi heller. Det bygges opp med allsang og det som hører med til Yeah 3X og Turn Up The Music før det blir mørkt (igjen) på scenen. Det er nå alle venter spent. Det forblir mørkt.. men jeg som sitter med set-lista foran meg vet det som de andre snart får føle på i form av skuffelse.. det er slutt.
Jeg fikk ikke helt med meg åpningen av konserten pga styr med å finne plasser og det det innebærer å navigere seg gjennom et fullsatt Spektrum. Men for meg skal avsluttningen gjenspeile, og helst toppe, åpningen av en så stor produksjon av en konsert. Så om det er tilfellet ikveld gikk jeg hvertfall ikke glipp av noe som var verdt å få med seg.
Så om Mr. Brown og han lille jøglergjeng tilfeldigvis klarte å redde inn den rause timen med de første åpningsnummerne så må dere bare unnskylde. Men aner jeg rett så bestod det nok av akkurat det samme vi fikk servert gjennom hele resten av showet; middelmådig R&B-jåleri med slitsomt merkbar autotune, sanger bært mest av playback og korister enn Chris selv og mye sjøldigging (og –tafsing) av overnevnte, og et show som lener seg på små Dj-sett med landeplager og andre kjente låter (fra andre artister) for å holde stemninga oppe.