Charlie Cox: Superhelten mot alle odds

Matt Murdock a.k.a. Daredevil er en røslig og hardtslående newyorker fra Hell’s Kitchen som kjemper det godes sak i Netflix’ våraktuelle superhelteserie. Så hvorfor fikk en softspoken London-brite i størrelse medium rollen?

Charlie Cox (32) skjønner iallfall ingenting selv.

– Da jeg prøvespilte og begynte å ane at de var interessert i meg, husker jeg at jeg tenkte: «De er jaggu åpensinnede, for jeg er fra feil sted både fysisk og geografisk,» røper han overfor Side3 på staselige Corinthia Hotel ved Themsen.

Cox bestemte seg imidlertid for å bruke overraskelsesmomentet til sin fordel.

– Det sto klart for meg at det ikke var noen vits i å prøve å leke Murdock slik han framsto i tidligere versjoner: høyreist og diger og kjekk med rødblond sveisen frisyre. Nei, jeg tenkte at her er det bare å være seg selv og håpe at det er dette de er på jakt etter. 

Tvilsom filmfortid

Hvilket «de» altså var. Serieskaperne hadde nemlig ingen planer om å gjenta Hollywood-fadesen fra 2003. Kinoversjonen med Ben Affleck øverst på plakaten er et av de mest slaktede kapitlene i filmhistorien.

Skjønt, Cox syntes ikke den var så verst.

– Helt ærlig satte jeg pris på den, forteller han kollegialt.

– Isolert sett syntes jeg Affleck traff spikeren på hodet med prestasjonen sin. Derimot følte jeg at produksjonen sleit stemningsmessig. I showet vårt prøver vi heller å gå tilbake til den gamle Lev Gleason-serieutgaven, som mange – meg selv inkludert – var glad i. Personlig foretrekker jeg Daredevil-figuren i et mer dystert miljø, og takket være Netflix fikk vi anledning til å utforske det.

Omfavnet risikoen

Det hører med at skjortekledte, ubarberte Cox er bevandret i dystre seriemiljøer – TV-kjennere vil huske gjesteopptredenen hans i HBO-hiten «Boardwalk Empire». Men han legger ikke skjul på at han har rykket et trinn opp på stjernestigen siden da – eller at det føles bra.

– Selv om jeg har vært heldig nok til å jobbe i brorparten av karrieren min, har det også vært perioder der jeg har gått arbeidsløs i månedsvis. Derfor var dette en «no-brainer». Jeg visste at det innebar risiko, men måtte bare kline til.

– Hva besto risikoen i?

– Vel, hvis det ble fiasko og ikke slo an selv om jeg var fornøyd selv, ville jeg blitt sittende med min del av ansvaret. Da ville det kanskje blitt sånn at jeg aldri fikk sjansen som «leading man» igjen. Eller, hvis vi skulle treffe målgruppa uten at jeg var så begeistret selv, kunne jeg fort blitt sittende fast i samme gig i fem eller seks år uten kunstneriske utfordringer. Heldigvis er det ikke noen fare for det siste. Jeg synes manusforfatterskapet er spektakulært.

Føler ansvar

Det ser ikke ut som om det er noen fare for det første scenariet heller. «Daredevil» er allerede klarert for en sesong 2, hvilket betyr at Cox er sikret en plass i Marvel-evigheten – med alt det innebærer av oppmerksomhet og presse.

– Jeg føler et enormt ansvar overfor fansen, bedyrer han.

– I tillegg ligger det et ekstraansvar i det faktum at Daredevil-skikkelsen er blind etter å ha vært involvert i en forferdelig ulykke som barn. Når det er sagt, er jeg en høyst privat person som i utgangspunktet ikke har lyst til å bli så veldig kjent. Forhåpentlig takler jeg det på en voksen måte og evner å være en god rollemodell – og en fyr som er generøs med tiden og energien sin når folk spør om autografer og bilder.

Arsenal-supporter

– Er du for privat til å si litt om hva du gjør ellers i livet?

– Nei da, der er jeg fotballmann på min hals. Jeg er lidenskapelig Arsenal-supporter og gleder meg voldsomt til søndagens match. For øvrig er jeg en temmelig kjedelig kis som ferdes fint lite på nattklubb og fest. Jeg foretrekker å være hjemme og se film eller henge med kompisene mine. Og så er jeg hektet på skuespill, da, og jobber veldig hardt. Apropos berømmelse henger det engang nært sammen med suksess, og det er jo en liten del av deg som lengter etter det.

– Og så må du jo være språkmann, så godt som du mestrer amerikansk aksent?

– Takk, det er pent sagt. Vel, det skyldes først og fremst det harde arbeidet jeg snakket om. Jeg er perfeksjonist – og hører faktisk en og annen feil som jeg har tenkt å rydde opp i før neste avsnitt, knegger Cox.

– Jo da, det er viktig å ta jobben sin seriøst. Når jeg har vært så heldig å få leve ut drømmen, har jeg et håp om at det skal vare en stund.