Cecilie Skog åpner opp om tragedien

Det er noe med forventningene. Den eviglange tida når man forbereder noe spennende. Jeg synes nesten det er like deilig det som skjer før turen, som selve turen. Å se på kartet, se for seg hvordan det skal bli. Hvem vi er som skal på tur, hva vi skal … når det bobler av nysgjerrighet, sier Cecilie Skog, og slår ut i et stort smil.

Følelsen sammenligner hun med hvordan hun kjenner det om våren.

– Eviglange lyse dager, der du kan buldre og klatre, ro en gammel oselver med doble åretak ved kysten én dag og opplever vinterfriluftsliv på toppene den neste. Sola som varmer mens du har snø under beina, eller man kan løpe gjennom skogen og hoppe hekk over maurturen. Da kjenner jeg meg virkelig levende. Når det blir vår, får jeg fredagsfølelse i hele kroppen.

Ingen begrensninger

Cecilie Skog har hatt en sterk utferdstrang hele sitt voksne liv. Den begynte for alvor i slutten av tenårene, med en tur til toppen av Jønshornet i Ørsta.

– Jeg hadde jo ikke foreldre som tok meg med på sånne typer turer. Vi var hele mye ute, men de var veldig unge, og ikke så opptatt av luftige turer blant tindende. Men så ble jeg med en venninne som hadde foreldre som tok dem med på slike turer. Underveis kjente jeg veldig på høydefølelsen, at det ble smalere og smalere. Til slutt følte jeg at jeg måtte huke meg ned for å få så lavt tyngdepunkt som mulig. På vei ned igjen husker jeg at jeg snudde meg og tenkte: OK, dette har blitt en del av meg. Etter det var det som om fjellene ropte på meg, forteller hun.

Hun begynte å jobbe som brefører på Sunnmøre og i Briksdalen, og interessen for fjellet tok raskt overhånd.

– Dette var mer enn interesse. Det var rett og slett lidenskap. Det ble livsviktig for meg. I Briksdalen havnet jeg i et miljø med folk som drømte stort og snakket høyt om fjell. De snakket om Mont Blanc, som jeg hadde lest om og sett bilder av, og da tenkte jeg at det måtte jo bli neste mål.

Så ble turene lenger, fjellene høyere og brattere. Hun har vært på Mount Everest og K2, på Syd- og Nordpolen, og var den første kvinnen som fullførte Seven Summits.

– Jeg tror hodet mitt fungerer litt annerledes. Jeg får en dragning, en drøm eller en interesse for noe, og da jobber hodet bare med grunnene til at jeg skal utforske det. Jeg ser ikke begrensningene først, jeg ser bare det positive. Mange begynner med alt som kan gå galt. Jeg tenker heller at jeg ikke kan stoppe før jeg har prøvd. Man kan jo bare snu hvis det ikke går.

Det har hun gjort mange ganger.

– Å ja, jeg har sikkert stoppet og snudd flere ganger enn jeg har fortsatt. Men det er sjelden et nederlag. Det er viktig å kunne snu, og ta gode valg. Vi snakker om det i gruppa når vi planlegger tur, men det er absolutt noe man kan snakke mye mer om, sier hun.

Tragedien

Cecilie Skog er også for alltid knyttet til en av fjellverdenens mest tragiske hendelser. I august 2008 mistet hun ektemannen Rolf Bae på K2, verdens nest høyeste og kanskje mest nådeløse fjell. Totalt elleve klatrere omkom.

Hun har aldri sett dokumentarene eller lest bøkene som er laget om ulykken.

– Når jeg tenker tilbake på den tiden, handler det mer om hvordan jeg kom meg videre. Det tok lang tid før jeg visste om jeg ville sove i telt igjen, gå på ski, eller hvordan framtiden skulle bli.

Ett år etter ulykken bestemte hun seg likevel for å gå på ski over Grønland sammen med to venninner.

– Å ha den turen, skulle gå der, trene og planlegge turen sammen med Silje og Linn ... å være en del av en flokk igjen. Det var så viktig, sier hun.

Noen år senere dro hun nærmest i hemmelighet tilbake til Himalaya.

– I 2011 dro jeg tilbake til Himalaya uten å fortelle noen om det. Jeg var der i 17 dager og skjønte ganske fort at dette tilhørte en annen del av livet mitt.

Våkner i en floke

I dag er naturen tett vevd sammen med familielivet. Cecilie Skog har to døtre, Vilja og Vega, som vokser opp i en helt annen tid enn hun selv gjorde.

– Vi hadde en hytte i Romsdalen uten vann og strøm, ved et fiskevann. Vi hentet middagen med garn og stang. Barna var jo mer ute før, uten at det ble kalt friluftsliv.

Med egne barn har hun vært bevisst på å la naturen være lek, ikke en prestasjonsarena.

– Det har alltid vært viktig at de har vært med på å eie turene fra starten av. Vi har lagd egne kart, tegnet stier og blåbærkart. Vi kaller det ferdaråd. Da får de definere turen selv. Plutselig kunne de bli helt oppslukt av en maurtue og tar fram forstørrelsesglass. Da er det det turen vår handler om.

Hun er nøye med å ikke presse dem, men etter hvert som de har blitt eldre, så har hun fått de med på noen større utflukter.

– Det har vært viktig at turene har kunnet vokse naturlig. Det har vært en del lokking med sjokolade, men det er de som har fått bestemme hva som er gøy og spennende. Jeg prøver nok å skjule litt hvor glad jeg blir når de er med på tur, men de ser det nok på meg, ler hun.

Hun forteller at de har forsøkt seg en del på en litt lett-utgave av randone, med langrennski opp, og slalåmski ned. Men det aller beste er når de sover ute.

– Det elsker de. Med liggeunderlag og sovepose under åpen himmel, hele året. Vi slår sammen to soveposer så alle tre får plass, med varmeflaske. Så våkner vi opp i en stor floke. Det er noe av det koseligste jeg vet.

Snøhuler står også høyt i kurs.

– Å krype inn i en hule og være sammen bare oss. Lese bok. Det setter jeg veldig pris på.

Livet nå

Døtrene Vilja og Vega har gitt enormt mye, men også endret prioriteringene.

– Det er jo ren biologi. Da jeg dro med Truls og var borte i 24 dager, da Vilja var tre og Vega halvannet, var det vanskelig.

Da forsto hun at friluftslivet måtte få en annen form.

– Det jeg savner mest med lange turer, er å falle til ro, med få distraksjoner. Når du har den samme horisonten i ukevis. Tankene som vandrer. Den roen får jeg nå gjennom klatring og turer med jentene.

I dag er turene kortere og nærmere.

– Det handler om å vippe seg over dørstokken og komme seg inn i skogen. Små lufteturer. Spre vingene litt. Kjenne at jeg lever.

Hun savner ikke ekspedisjonene.

– Akkurat nå er det ikke noe savn. Men hvis en av døtrene mine en dag sier at de vil krysse Grønland, pakker jeg pulken på flekken.

Framtiden

Etter mange år med faste rammer og store prosjekter, befinner Cecilie Skog seg nå i en friere fase av livet. Med kjæresten Arne og en relativt tom kalender er framtiden åpen. Som gir litt av den samme vår- og fredagsfølelsen.

– Akkurat nå nyter jeg å være fri. Jeg holder foredrag og guider og arbeidsplassen min er stort sett å være utendørs, forteller hun.

Hun tilbringer mye tid på Kalymnos i Hellas, der hun klatrer og har lært seg å lage mat.

– Jeg tok jobb på den lokale restauranten for noen år siden. Klatret på morgenen og jobbet på ettermiddagen og kvelden. Der lærte jeg å lage moussakaen som jeg lagde første dagen på «Kokkeskolen».

Selv om hun har vært å se på TV i flere sammenhenger, frister det lite å gjøre mer reality.

– Jeg er egentlig ikke så glad i slike konsept, men Kokkeskolen kom på et tidspunkt det passet bra. Jeg hadde ikke noe tro på at jeg kom til å være med så lenge, jeg trodde maks jeg kom til å holde et par dager. Det eneste jeg er virkelig god på er jo moussakaen, sier hun og ler.

Hekta på Hurrungane

Den driftige eventyreren har tidligere skrevet sju bøker om Antarktis og ulike former for friluftsliv, i tillegg til fire barnebøker. Det siste året har hun jobbet med et prosjekt om det lokale fjellet Storen og fjellpartiet Hurrungane. Det er i år 150 år siden den britiske eventyreren William Cecil Slingsby besteg dette fjellet for første gang, noe som blir regnet som utgangspunktet for norsk fjellsport og klatrehistorie.

– Jeg har vært der hver måned det siste året og snakket med folk som bruker fjellet på helt ulike måter. Med folk som har vokst opp i Luster med fjellet over seg, og skikjørere som er mer opptatt av nedfarten enn av toppen. Det er mye identitet og historie her, som har vært spennende å utforske.

Én ting er i hvert fall helt sikkert: Cecilie Skog er ikke ferdig med friluftslivet.

– Jeg har mye futt og fart i kroppen ennå. Jeg kan fortsatt bli raskere i skogen, og i fjor persa jeg på sportsklatring. Det er masse jeg har lyst til: ski utenfor løypene, padling i vind, motstand og det å være på tur, forteller hun ivrig.

Hun tenker en liten stund før hun bryter ut i et nytt smil.

– Det er der jeg hører hjemme, sier hun.

Aldri vært viktigere

Selv om den største utelivsbølgen som kom under pandemien har roet seg, mener Cecilie at det er godt å se at vi benytter oss av mulighetene som ligger rett utenfor stuedøra.

– Under pandemien hang det hengekøyer i annenhver furu, og alle skulle ut. Jeg vet ikke om det er like mange som er ute i naturen nå, men jeg møter jo mange når jeg er ute, særlig på vinteren. Toppturer har blitt populært, og da har vi jo fantastiske muligheter i de norske fjellene, forteller Cecilie Skog.

Hun tror at de mange TV-konseptene som tar for seg norsk friluft, programmer som «71 grader nord», «Ekspedisjonen» og lignende, vekker nysgjerrighet.

– Kanskje ikke så mye for dem som har vært mye ute, men heller for dem som vil sove ute for første gang. Det tror jeg er en slags terskel mange har lyst til å krysse, sier hun.

Samtidig ser hun en tydelig endring i hvordan folk vil ut.

– Det har aldri vært større interesse for å leie guide. Før var det nesten utenkelig. Nå er det mange som vil oppleve mer, men som også vil føle seg trygge. Hvis man ikke har kompetansen selv, er det godt å ha noen som leder deg litt inn i fristelsen.

For Skog er dette et tegn på at friluftslivet har fått en annen plass i livene våre. Mindre som identitet og livsstil for noen få, mer som et rom flere har lyst til å nærme seg – på egne premisser. Sånn som verdenssituasjonen har blitt, så mener hun at vi kanskje aldri har trengt det mer enn vi gjør nå.

– Verden har jo blitt helt galt, vi vet ikke hva som skjer, og nesten ingenting er stabilt. Da er det en veldig fin kontrast å være der ute, blant krokete furutrær. Tenne et bål mens man sitter i blandingsskogen og se at naturen er den samme som den alltid har vært.

Ut & Nyt

Cecilie Skog deler tips til enkle hverdagsvalg – og store ute­drømmer.

#UTEIDAG

Da ville jeg klatret, forutsatt at fjellet er tørt og jeg får med meg en makker. Hvis ikke, ville jeg rodd i Oslofjorden – det kan man gjøre i all slags vær.

#UTEHELGEN

Jeg ville dratt til Hurrungane og gått en ryggtravers, eller vandret rundt Hjørundfjorden på Sunnmøre. Eller padlet og sovet under åpen himmel på svabergene.

#UTEDRØMMEN

Jeg gleder meg til å gjøre mange fine turer med døtrene mine, tilpasset alderen deres. En dag håper jeg å ta dem med til Nepal, for å besøke gode venner fra gamle dager.

5 kjappe

Hvilken årstid er din favoritt? Vår og sommer – lange, lyse dager med mye å gjøre ute.

Hva har du alltid i matpakken? Kaffe og sjokolade!

Hva hører du på? Som oftest ingenting, for jeg er sjelden alene på tur. Hvis ikke annet, så har jeg Klara, hunden, med meg.

Hvor ville du bodd hvis ikke i Norge? Da måtte det blitt et fint sted i Italia, med nærhet til både fjell, klipper og kyst.

Hva gjør du om 15 år? Kanskje krysser jeg Grønland på ski – sammen med begge døtrene mine..?