Bush-familiens naziforbindelser

«Hitlers engel», hvem var det? Jo, den tyske mangemilliardæren og Ruhr-baronen Fritz Thyssen, nøkkelperson i det innfløkte samspillet mellom nazistiske foretak og amerikansk bank og finans.

Først nå, over 60 år senere, er ugjendrivelige beviser kommet frem for den ulovlige «handel med fienden» som Prescott Bush og hans partnere, blant dem senere ambassadør og regjeringsmedlem W. Averell Harriman, bedrev. Prescotts sønn George H. W. ble USAs 41. president i 1989, etter blant annet å ha vært CIA-sjef på 1970- tallet og visepresident under Reagan.

Blodpenger til valgkamp

Sønnesønn George W Bush jr. ble innsatt som den 43. president i 2001, gjenvalgt fire år senere inntil han gikk av i 2008. Formuen til Bush-familien gjorde det mulig for far og sønn å drive dyre kampanjer og valgkamper. Men midlene er blitt kalt «blodpenger» av dem som har gransket forretningene til Prescott Bush og hans partnere under krigstiden.

Slavedrift

Kontaktene mellom amerikansk finans og nazivennlige tyskere går helt tilbake til 1. verdenskrig, da stål- og kullfyrsten August Thyssen flytter formuen sin fra Berlin til Nederland, som var nøytralt under den første storkrigen.

I Rotterdam oppretter han en ny bank, Bank voor Handel en Scheepvart (BHS), som med amerikansk hjelp blir en sentral for pengevasking i milliardklassen, også under 2. verdenskrig. Som en forlenget arm oppretter Averell Harriman og hans yngre bror Roland Union Banking Corporation (UBC) i New York. Svære pengesummer, obligasjoner og gull flyter fritt mellom Berlin, Rotterdam og New York. Etter August Thyssens død er det sønnen Fritz som overtar. Han er begeistret for Adolf Hitler, og melder seg inn i nazipartiet allerede tidlig på 1930-tallet.

Kontakt med Auschwitz

At han siden røk uklar med Hitler, og satt i husarrest under 2. verdenskrig, er en annen sak. På 1930-tallet var han den viktigste bidragsyter til nazipartiet (NSDAP), og forærte Hitler huset som skulle bli NSDAPs hovedkvarter i München – «Det brune Hus».

I New York jobber Prescott Bush tett sammen med sin svigerfar, George Herbert Walker, som satte ham til å overse regnskaper og investeringer i en rekke av Thyssenselskapene.

Et av dem het på engelsk Consolidated Silesian Steel Corporation. Sammen med et søsterselskap lå det i polsk Schlesien, nær byen Oswiecim: Oversatt til tysk Auschwitz. Og der begynte fangehelvetet. På denne tiden jobbet allerede tvangsarbeidere i gruvene som forsynte de tysk-amerikanske selskapene med råvarer.

En nederlandsk kilde hevder at Prescott Bush hadde overoppsynet med slavearbeiderne til det schlesiske gruveselskapet fra amerikansk side.

Søksmål

For en tid tilbake gikk to overlevende Auschwitz-fanger til søksmål mot den amerikanske staten og Bush-familien for forbrytelser mot menneskeheten ved utnyttelsen av slavearbeidere i de polske gruvene.

Kurt Julius Goldstein og Peter Gingold prøvde å reise et såkalt klassesøksmål, det vil si på vegne av hele fangebefolkningen, med et krav på 280 milliarder kroner. Søksmålet mot den amerikanske stat ble avvist av en domstol i New York, som viste til statens «suverenitet» og at den ikke kunne saksøkes som sådan.

Kravet mot Bush-familien er derimot ikke rettslig avgjort, og føres videre av fangeforeninger når de to faller fra. Under høringene i New York ble det fremført at amerikansk etterretning var klar over hva som foregikk i leiren og gasskamrene i Auschwitz, og at U.S. Air Force kunne bombet leiren og forhindret massedrapet på 400.000 ungarske ofre, de fleste jøder.

En av de største amerikanske eksperter på Holocaust og KZ-leirene er John Lofthus. Han har gransket Bush-familiens nazifortid nøye, og sier:

- Vi kan ikke straffe George W. Bush for hva hans farfar gjorde. Like lite som vi kunne anklage John F. Kennedy for at hans far spekulerte i naziaksjer. Det alvorlige er den mangeårige dekkoperasjonen, som amerikanske myndigheter har en stor del av ansvaret for.

Lofthus fastslår at UBC-banken i New York var et holdingselskap for nazistene og Fritz Thyssen. Det har vært hevdet at ikke bare Thyssen selv, men nazitopper som Göring, Himmler, Hess og kanskje Hitler selv, hadde penger plassert i den amerikanske banken.

Skandaleerstatning

Til tross for at en serie tyske eller amerikanske foretak ble konfiskert i henhold til loven om samarbeid med fienden – blant dem rederiet Hamburg-Amerika-linjen – var det Prescott Bush som fikk erstatning etter krigen!

Han fikk, i likhet med sin svigerfar George Herbert Walker, utbetalt 1,5 millioner dollar, i dag nærmere 80 millioner kroner, som kompensasjon for inndragningene under krigen. Bestefar Bush lot ikke til å ha dårlig samvittighet. Faktisk drev han forretninger med selskap eid av Fritz Thyssen helt fram til 1951. Thyssen selv døde for øvrig i Argentina på 1950-tallet.

- I dag lever ingen som kan siktes og domfelles lenger, sier Lofthus.

- Men hadde jeg vært offentlig anklager på riktig tid, hadde jeg tiltalt Prescott Bush, hans svigerfar George Herbert Walker og Averell Harriman, for å ha gitt fienden hjelp og støtte.

Blant andre som hjalp Thyssenfamilien direkte eller indirekte, var den nederlandske dronningens ektemann prins Bernhard. Han var i nederlandsk etterretning, og skal ha sørget for at kompromitterende dokumenter ble gravd fram i Berlin etter bombingen av den gamle Thyssenbanken der.

Flere USA-topper

Selv ble prinsen langt senere funnet skyldig i å ha mottatt store bestikkelser fra Lockheed-selskapet i forbindelse med nederlandske flykjøp fra USA. Saken førte til at dronning Juliana abdiserte, og samtidig ble det kjent at prins Bernhard hadde flere barn utenfor ekteskap.

Men også Bernhard, som var av tysk slekt, hadde nytt godt av Thyssen-penger, og fikk intet strålende ettermæle.

To andre medskyldige i naziskandalen klarte i årevis å skjule sine spor. Ikke så rart, for begge var blant USAs mektigste menn. Advokatfirmaet til Dulles-brødrene førte i flere år regnskap for Fritz Thyssens selskaper. John Foster Dulles ble senere USAs utenriksminister. Broren Allen var CIAs toppsjef helt fram til Grisebukt-fiaskoen på Cuba.