Brutalt datert

Savages - USA 2012,Regi: Oliver Stone

Med: Blake Lively, John Travolta, Salma Hayek, Benicio Del Toro, Trevor Donovan, Taylor Kitsch, Emile Hirsch, Aaron Johnson

Aldersgrense: 15 år (Frarådes ungdom under 15 år)

”Det som har skjedd, kan ikke gjøres på nytt”, sier O (som står for Ophelia) i Oliver Stones ”Savages”. Det kan imidlertid virke som filmskaperen prøver så hardt han bare kan på å gjenta hva han gjorde i sin storhetstid på åtti- og spesielt nittitallet, muligens som svar til dem som har kritisert ham for å miste mye brodd de seneste årene.

”Savages” er Os historie (erotikkreferansen er utvilsomt intendert) – i hvert fall i den forstand at hun er historiens forteller, gjennom en voice over som føles like konstruert som den er unødvendig. Men, som hun sier innledningsvis, det behøver ikke bety at hun er i live ved fortellingens slutt. For her skal det forsøksvis lekes med fortellerkonvensjoner, nettopp slik man gjorde på det lekne, ironiske og postmoderne nittitallet.

Problemet er imidlertid at ”Savages” ikke har mye av en historie å leke med.

O (Blake Lively) lever det glade strandliv i California som den delte kjæresten til de marihuanaproduserende, umake kompisene Ben (Aaron Johnson) og Chon (Taylor Kitsch) – den første angivelig en tenkende idealist, den andre en pragmatisk ekssoldat som tenker med knyttnevene. ”Til sammen utgjør de en komplett mann”, hevder O, men strengt tatt er de tre til sammen ikke en gang en halvverdig filmkarakter. Hvilket gjør det vanskelig å engasjere seg nevneverdig i de tynne og overraskende forutsigbare intrigene, som igangsettes av en meksikansk narkobaronesse (Salma Hayek) og hennes harde høyrehånd (Benicio Del Toro) som kidnapper O for å ta del i omsetningen av Ben og Chons gylne røykevarer.

Legg til John Travolta som korrupt narkosnut, massivt overdrevne voldsskildringer, gjennomsyrende og rimelig påtatt kynisme samt hyppig fokusering på kvinneføtter, og det burde være åpenbart at Oliver Stone prøver å være en kombinasjon av seg selv (fortrinnsvis den han var da han lagde ”Natural Born Killers” og ”U-Turn”) og nittitallspostmodernismens gudfar Quentin Tarantino.

Men dessverre minner ”Savages” aller mest om de mange dårlige imitasjonene av ”True Romance” og nevnte ”Natural Born Killers” som kom utover nittitallet.

Og når filmen til sist tar en gedigen u-sving og bokstavelig talt spoler tilbake for å gi oss en ny og enda mindre tilfredsstillende avslutning, må vi i det minste gi filmens lite begavede forteller rett i en ting: Det som har skjedd, ikke kan gjøres på nytt. I hvert fall ikke uten at det virker datert, desperat og ikke så rent lite krampeaktig.