Brukte morens hode som blink

Når jeg ser en vakker jente på gata, er det en del av meg som har lyst til å be henne med ut og være snill mot henne. Og så er det en del av meg som lurer på hvordan hodet hennes ville sett ut på en påle.

Slik beskrev Edmund Kemper sin splittede personlighet i et intervju med Front Page Detective Magazine i forbindelse med rettssaken i 1974.

(Hvis du drar kjensel på sitatet, har du kanskje hørt Christian Bale si det i filmen «American Psycho». I filmen er det for øvrig feilaktig tillagt seriemorderen Ed Gein).

Moderdrap

En aprilkveld i 1973 bestemte Edmund Kemper seg for å gjøre noe han hadde drømt om i mange år. Han slo i hjel moren sin, mens hun lå og sov.

Så skar han hodet av henne og dyttet kroppen inn i et garderobeskap.

Hodet tok han med seg inn i stua. Der satte han det på peishylla.

Så fant han fram dartpilene sine.

Han sto der og siktet og kastet, en diger mann på 2,07 og 160 kilo.

– Vet du hva, mamma, jeg tror dette er første gang du virkelig lytter til hva jeg har å si. Det er første gang du ikke krangler med meg.

Farlige dagdrømmer

Edmund hadde hatt et vanskelig forhold til moren så lenge han kunne huske.

Hun maste så fryktelig. Alltid var det samme leksa. Edmund, gjør ditt. Edmund, gjør datt. I blant ble han låst inne i kjelleren.

Men den keitete, usikre guttungen likte ikke å bli maset på. Likte ikke å bli dyttet hit og dit. Ikke i det hele tatt. Han fikk rare tanker i hodet, om dreping, om lemlesting.

En dag tok han en machetekniv og skar hodet av den kjælne familiekatten.

Da ble moren bekymret for hva Edmund kunne finne på å gjøre mot de to søstrene sine, og sendte ham vekk til faren, som hadde dratt sin vei for lengst. Han sendte gutten videre til besteforeldrene på en gård i Montana.

Men heller ikke der fant Edmund roen. Bestemoren maste, hun også. Hele tiden. Dagdrømmene og fantasiene ble bare verre.

27. august 1964 står han på kjøkkenet og krangler med bestemoren. Som vanlig. Det uvanlige er at han står med ei rifle i henda, den hadde 15-åringen fått av bestefaren jula før.

– Skal du ut med børsa? Du vet du ikke får skyte fuglene, sier bestemoren.

– Jeg skal ikke skyte fuglene, sier Edmund og skyter henne i hodet og to ganger i ryggen. Han setter seg med rifla og venter rolig på bestefaren, som er ute med bilen. Den gamle mannen kommer en stund senere.

Han rekker knapt å komme seg ut av bilen før han blir skutt av sønnesønnen.

– Jeg drepte henne for å se hvordan det var, og jeg drepte bestefar for at han skulle slippe å se henne, forklarte han senere til politiet.

Høy IQ

Edmund ble plassert på ungdomsanstalt og gjennomgikk en rekke psykiatriske undersøkelser i tiden som fulgte. Konklusjonene gikk ut på at gutten utvilsomt var schizofren og paranoid, men også lynende intelligent.

Edmund ble løslatt på sin 21-årsdag, med morens velsignelse, og flyttet inn hos henne i California. En stund så det ut til å gå bra.

Edmund fikk seg jobb i vegvesenet og drømte om politiskolen, men størrelsen var et problem.

Han måtte nøye seg med å sitte sammen med de lokale politifolkene i kaffepausene.

– Big Ed? Høflig og kjekk kar, var omkvedet.

De skulle bare visst.

«Big Ed» kjørte mye rundt i jobben i vegvesenet. Han så hele tiden haiker, spesielt inne på universitetsområdene.

Unge, vakre jenter. Kemper ble hekta.

– Jeg drømte om hva jeg kunne gjøre med dem. Det var som en rus. Jeg tror jeg plukket opp 150 haikere uten å gjøre noe som helst. Men for hver gang kom jeg litt nærmere.

Hodet under lokket

Og så, den 7. mai 1972, trår han over grensen. Han plukker opp ungjentene Mary Ann Pesce og Anita Luchessa fra Fresno State College og stanser på et øde sted. Der skjærer han over strupen på begge.

Han parterer deretter likene hjemme og kjører de lemlestede kroppene opp i fjellene.

Neste offer er bare 15 år gamle Aiko Koo. Hun blir kvalt, voldtatt og partert.

Dagen etter drapet møter Kemper foran et panel av sakkyndige. Panelet skal ta stilling til om drapene på besteforeldrene skal fjernes fra rullebladet, ettersom han var mindreårig da de fant sted.

– Kemper er trygg og normal, konkluderer en av ekspertene.

– Ingen grunn til å tro at han skal være farlig, sier en annen.

Men hadde de åpnet bagasjelokket til bilen utenfor, ville de funnet hodet til Aiko Koo.

Studentslakteren

I begynnelsen av 1973 forsvinner tre nye jenter og media får for alvor øynene opp for drapsmannen de kaller «The Co-Ed Butcher» – studentslakteren.

Det dukker opp kroppsdeler etter jentene overalt. En arm og et bein i åsene, et hode i fjellene og en overkropp i havet. Redselen brer seg i universitetsmiljøene i California.

Men «Big Ed» er ferdig med å ta livet av haikere og studenter. Han har bestemt seg for å ta et endelig oppgjør med moren.

Det er bare én måte å få slutt på masingen og kranglingen.

Den nevnte aprilkvelden 1973 kommer moren småbrisen hjem etter en tur på byen. Hun tumler overende i senga. Edmund står og ser på. Han finner noe tungt å slå med.

– Du kjenner det ikke en gang, mamma, hvisker han og slår.

Offer nr. 10

Da han senere på natta var ferdig med å kaste piler og hadde sagt det han ville si, ringte Edmund Kemper og inviterte morens venninne Sally over til leiligheten.

Den middelaldrende kvinnen ble kjempens tiende og siste offer, også hun misbrukt og skamfert på det groveste.

Kemper satte seg i bilen, knasket piller og kjørte rundt i tre dager før han ringte politiet fra en telefonkiosk og meldte seg.

– Jeg tror dere må hente meg før jeg dreper flere, sa han.

Rettssaken ble holdt i 1974. Der ble Kemper selv spurt hva han mente var en passende straff.

– Torturér meg til døde, svarte han.

Men dommen falt på et tidspunkt da dødsstraffen var satt til side i USA og i stedet ble det livstidsstraff for kjempen.

Kemper, nå 62 år gammel, sitter fortsatt inne, i et fengsel i California. I følge rapportene er han en mønsterfange.

Og han har ingen som maser.