Brølende bra for metalfansen

Through the Never - USA, 2013. Regi: Nimród Antal. Med: Dane DeHaan, James Hetfield, Lars Ulrich, Kirk Hammett, Robert Trujillo, m. fl.

Tidenes største metalband heter Metallica. På tross av varierende kvalitet på bandets utgivelser de siste årene, er det likevel ingen tvil om hvem som innehar tittelen. Helt siden starten i 1981 har Lars Ulrich (trommer) og James Hetfield (gitar og vokal) hatt en unik visjon for hva bandet skal stå for og aldri vært redde for å ta sjanser. Denne eventyrlysten har resultert i noen spennende resultater, med det «sorte albumet» («Metallica» fra 1991) som det klareste eksemplet. Det har også gitt liv til noen prosjekter som burde bli glemt fortest mulig. Lydproduksjonen på «St. Anger» og ikke minst makkverket som er samarbeidet med veteranen Lou Reed på platen «Lulu» er noen av disse som aldri burde sett dagslys.

Så det er ingen overraskelse at når bandet skulle spille inn en konsertfilm, kunne de ikke gjøre det på den vanlige måten. Filmet i 3D er «Through the Never» en visuell pi¿ñ¿ata stappet full av lekre detaljer og fantastisk kamerabruk, nesten på høyde med noe Pink Floyd kunne funnet på. Metallica spiller i en gigantisk stadion, stående på en spesialbygget scenerigg som bringer publikum svært nærme bandet. Så selv om lokalet rommer flere titalls tusen mennesker, føles det som en intim konsert.

Selve gulvet på scenen er en skjerm som viser tematiske småfilmer tilpasset til hvilken låt de spiller, eller rene visuelle effekter, som for eksempel rennende blod når de spiller klassikeren «Creeping Death». Dette fungerer bra, spesielt når det matches med hva skjermene i taket viser. Sceneshowet er enkelt og greit, helt latterlig fett.

Det er alltid noen sanger man savner når Metallica spiller konsert, men valgene de har gjort for denne filmen er nesten alle høydepunkter. Titler som «Battery», «Hit the Lights», «Master of Puppets» og «One» vil få de fleste metallhuer til å smile bredt. Det eneste man kan utsette når det kommer til musikken er at noen låter blir kuttet ned i lengde. Ikke veldig irriterende, men definitivt noe man legger merke til som fan av bandet. Gutta selv er som alltid solide og selv dansken bak trommene har en god dag på jobb. Men han må snart slutte med alle grimasene, det har blitt parodisk med årene hvordan Lars Ulrich vrenger nebbet til hver eneste takt.

Så kommer vi til det spesielle ved «Through the Never» som konsertfilm. Vi får nemlig også følge historien til den unge Trip og hans ferd gjennom et postapokalyptisk mareritt med tunge surrealistiske grep. Trip blir spilt av Dane DeHaan som fikk sitt defintive gjennombrudd med superheltfilmen «Chronicle» (2012) og han gjør en helt grei prestasjon, med tanke på at rollen ikke har noen replikker. Det er mange visuelle hint til Metallicas tekster gjennom denne delen av filmen, men for en uinnvidd kan nok denne delen av filmen bli en underlig opplevelse. Det hele føles egentlig unødvendig og man sitter igjen med et ønske om at tiden brukt på denne delen hadde heller blitt brukt på bandet.

Er «Through the Never» en film som burde sees av alle? Nei, det har den ikke blitt. Dette er en film for fans av Metallica og Metal som sjanger. Hvis det visuelle trekker deg inn i kinosalen har du en flott opplevelse foran deg, men den dramatiske delen har ikke løftet «Through the Never» opp til noe dramaturgisk severdig. Men det låter og ser fantastisk ut!