Boybandnostalgi

(SIDE2:)NKOTBSB
(New Kids On The Block/Backstreet Boys)
Oslo Spektrum

Mandagens konsert med NKOTBSB, som de to gruppene går under på denne turneen, var for de oppmøtte en nostalgireise tilbake til den tiden de klistret fanbilder inn i skoledagbøker, dagdrømte om giftermål og skrek seg hese på gruppenes tidligere besøk i Norge.

Selv var jeg på den tiden, han med svarte klær og en tung skepsis til alt som het popmusikk av denne sorten. Derfor var ironien ganske sterk, der jeg sto, cirka 15 år senere, og hadde fått anmelderjobben, grunnet sykdom i redaksjonen. Så unnskyld meg allerede nå, kjære NKOTBSB-fans som leser dette. Jeg håper du koste deg, men her er hva jeg fikk ut av det.

Det første som slår meg er at ikke mye har forandret seg siden sist gutta var aktive, publikumsmessig. Det er hovedsakelig jenter i alle aldre og noen herrer som var med kjærestene sine og holdt vesker. Det som overrasket meg var mengden yngre fans, fans som man ville tro foretrakk One Direction og Justin Bieber enn førtiåringene som snart skulle komme på scenen. Scenen var for øvrig ganske morsomt løst, med en lang catwalk som endte i en mindre scene som gjorde at bandene kunne nå fansen som sto helt bak også.

For her kommer det andre som slo meg under konserten. Disse gruppene handler mer om publikumskontakt og show, enn det handler om musikken. Hitene har de flere av, men småflørting og øyekontakt mellom artistene og publikum betydde nok mer enn hva de sang om. Noe som er helt forståelig, selv om jeg ble mer satt ut av Nick Carters frenetiske pelvisbevegelser i min retning. Men dette handler som sagt om de allerede frelste.

Selve konserten var litt underlig satt opp, siden det hele tiden vekslet mellom hvilken gruppe som framførte. De åpnet sammen, med en medley av singelen «The one» og Coldplays «Viva la vida», for så og bytte på annenhver låt i nesten en halv time hver. Dette fungerte ganske middels, men det er tydelig at låtvalgene kunne vært heldigere. Spesielt med tanke på fansens lydnivå når BSB avsluttet dette partiet med «Larger than life», noe som også gjorde det klart at flertallet i salen var der for BSB og ikke NKOTB.

Så startet NKOTB sitt mer balladebaserte segment med å radbrekke den gamble klassikeren «Didn't I (blow your mind this time)» av The Delfonics, en låt som jeg elsker, men som i denne versjonen ikke vekket særlig entusiasme verken hos meg eller publikum. De fulgte opp med flere roligere låter og Jordan Knights forsøk på en kjærlighetssyk Al Green imitasjon, endte mer opp i sur falsettonani.

BSB spilte deretter selvfølgelig også en rekke roligere låter, med det som var høydepunktet for fire heldige jenter, da de ble trukket opp på scenen og gjort stas på av herrene i hvite dresser. Hun som ble valgt av Nick Carter, kan nok med stor sikkerhet fortelle om han hadde pusset tennene før konserten.

(Anmeldelsen fortsetter nedenfor bildekarusellen)

5115

Tempoet økte igjen når NKOTB kom tilbake på scenen og dro en rekke av sine gamle hits, deriblant «Step by step», og for min del var dette den beste delen av konserten. Bandet som backet begge gruppene, lekte seg en del med låtene og det fungerte helt ok. Men det var tydelig at det er lenge siden gutta var like bevegelige som før, tross store biceps og stramme magemuskler. Sideobservasjon, sjeldent har jeg observert slik reaksjon på at noen viser magen sin. Den som hadde vært så heldig. Nok om det.

AJ, Howie og resten av BSB tok så scenen igjen og dro på med flere hits som traff bedre og publikum sa klart ifra ved å fortsette med sine gledesskrik som nesten overdøvde musikken noen ganger. Helt ærlig, hadde flere band og artister blitt møtt med slik entusiasme, hadde konserter i Norge vært fantastiske. Jeg kan med sikkerhet si at lydnivået på publikum er det høyeste jeg har hørt. Mektig!

Vekslingen med en låt hver tok så over igjen en liten stund, og fansen fikk hiter som «I'll be loving you forever» (NKOTB) og «I want it that way» (BSB), før de to gruppene samlet seg på scenen igjen for å gratulere Danny Wood med fødselsdagen, med både kake og bursdagssang. Publikum fulgte også opp, selv om det er uvisst hvilken sang de prøvde på, men stemningen var høy og Danny virket akkurat passe rørt av det hele.

Tilbake i konsertmodus framførte de samarbeidssingelen, «Dont turn out the lights», til grei partyfaktor og var siste sangen før de tok en kort pause. Så tok det helt av for publikum da de første notene av «Everybody (Backstreets Back)» ble spilt. Selv gremmet jeg meg siden de inkluderte det klassiske riffet til AC/DCs «Back in black», noe som ikke fungerte særlig godt. Men for å repetere meg selv til det kjedsommelige, dette var ikke ment for meg heller. NKOTB kom så med sin siste sang alene, nemlig med allsangklassikeren, «Hangin' Tough», som for min del var kveldens beste låt.

Alle gutta kom på scenen igjen for å avslutte kvelden med en mash-up av akkurat spilte «Everybody (Backstreets Back)» og «Hangin' Tough», som understreket en ting for meg. Låtmaterialet er tynt for begge gruppene og mye hviler på publikumskontakt og show. Og her kommer jeg også til konklusjonen min; de er alle ganske middelmådige dansere og vokalister, men de kan sitt fag som showmenn og hjerteknusere, selv om det er lenge siden de var på topp. Konserten ble for rotete satt opp og inntrykket hadde trolig vært bedre hvis det hadde vært to separate konserter. Heldigvis øser de av sjarm og de fleste gikk nok fornøyde hjem, selv om ungdommelig hysteri var byttet ut med nostalgisk partystemning.