Bolivias utrolige familiefengsel
I San Pedro lever 1600 fanger sammen med sine familier. Dette lille, spesielle samfunnet har egne regler, økonomi, justis og politiske prosesser. Men om nettene er det farlig.
Fanger med nøkler til sine egne celler! Det er nok mange dømte forbrytere verden over som ønsker seg akkurat det, men man må nok opp i Bolivias tynne luftlag for å få innvilget slike privilegier.
San Pedro-fengselet, det største i hovedstaden La Paz, er både et unikt og forbløffende sted. Her soner 1600 fanger sine synder, men de slipper å være borte fra sine kjære. Her kan fangene ta med seg kone og barn på cella, og administrasjonen bryr seg verken med familiekosen eller at gjestene kommer og går som de vil.
Dette er et lite, men selvstendig samfunn. Det har sine egne regler, sin egen økonomi, indre justis og til og med egne politiske prosesser.
Også denne lørdagen følger Carlos sin kone Beatrice og deres to barn til fengselsporten. Familien skal til markedene i La Paz og handle inn forsyninger for hele uka. Selv må Carlos, som soner en dom på 20 år, holde seg på innsiden av jernporten. Men for øvrig kan han bevege seg fritt i den store labyrinten av korridorer som knytter de åtte celleblokkene sammen.
En slags by i byen, for det meste befolket av narkotikasmuglere. Men her residerer også mordere og tyver. Innenfor murene er de altså totalt frie individer. Mange jobber i de utallige restaurantene, butikkene eller i de små firmaene som eies og drives av innsatte.
Noe av det samme opplever de norske narkodømte jentene i Cochabamba, men ikke så fritt. Likevel er det penger som rår også i fangeverdenen.
Heftig eiendomsmarked
For å skaffe seg en celle i San Pedro, er du avhengig av å jobbe. Prisene varierer i forhold til beliggenhet og størrelse. Markedet i denne lukkede meglerbransjen fungerer altså på nøyaktig samme vis som i den frie verden. Tilbud og etterspørsel.
De beste cellene i den beste seksjonen av fengselet har fem stjerner, de mest bedritne cellene har ingen. En 5-stjerners celle med bad, som i Los Pinos-seksjonen, kan koste opptil 2000 dollar. I tillegg kommer en lokal avgift som skal dekke et visst renhold.
Enkelte fanger kjøper nedslitte celler, pusser dem opp og selger dem til høystbydende når det nærmer seg løslatelse.
Men hva gjør det bolivianske politiet og øvrige myndigheter med San Pedros totale anarki? Ingen verdens ting. Staten har for lengst mistet kontrollen over fengselet. Fengselsledelsen er fornøyd med at hovedporten bevoktes slik at ingen fanger kan rømme.
Inne i fengselet vil du derimot ikke se en eneste vakt. Fangene har også sitt eget juridiske system. Hvert år velger hver seksjon sine delegater som skal dømme overtredelser. Grove overtramp straffes med soning alene. Dommerpanelet overvåker også salg av celler og innkreving av avgifter.
De ligner overhodet ikke på tradisjonelle mafiabosser, men er faktisk fengselets offisielle representanter overfor staten. Fengselsmyndighetene forhandler direkte med det offisielle rettsapparatet når det gjelder avkorting av straffer, rene amnestier og til og med enkelte reformer av nasjonale lover.
Representantene passer også godt på sine velgeres interesser. Blir det for lett å oppnå amnesti, synker eiendomsprisene. Og det finner verken mordere eller tyver seg i.
Vold mot barn= lynsjing
Dette uhørte systemet i San Pedro fungerer faktisk ganske godt og nivået av vold inne i fengselet er relativt lavt – om dagen. Men mange familier klager over at sikkerheten faller drastisk fra kvelden og utover. Derfor har delegater fra de to seksjonene som bærer fem stjerner, Los Pinos og Alamos, begynt å lukke dørene til sine distrikter fra klokken åtte om kvelden for å beskytte sine beboere fra hardbarkede fanger.
Mer enn 150 barn lever innenfor San Pedros murer, og deres velbehag er et hellig prinsipp i dette selvstyrte forbrytersamfunnet. Slåsskamper er strengt forbudt i deres åsyn, og skulle en innsatt utøve noe som helst vold mot et barn, blir det sagt at vedkommende blir lynsjet uten rettergang.
De yngste gjestene har muligheten til å gå i en egen barnehage i fengselet, mens de eldste barna drar på vanlig skole utenfor murene. Vaktene av hovedporten ransaker aldri barna på vei inn igjen etter endt skoledag, noe en del voksne utnytter til fulle ved å be barna ta med litt narkotika til pappa.
Å befinne seg innenfor murene i San Pedro, er som å oppsøke mange av de fattige strøkene i La Paz. Et virvar av røffe bygninger med passasjer og utvendige trappeganger. Her og der står menn og kvinner og diskuterer eller utfører sine jobber. Barn løper og leker rundt stabler av frukt, mineralvann eller sigaretter. Noen voksne spiller fotball på asfaltbanen med livlige tilskuere på alle kanter.
På veggene henger tavler med dagens meny. En lapp viser at celle 34 ønsker besøk av frisøren i dag.
Man finner alt mulig i San Pedro: Skopussere, skreddere, snekkere – og til og med taxier. Taxiene er noen fanger som tilbringer dagene sine ved hovedporten. De følger gjestene til den ønskede cellen. Mot noen slanter, selvfølgelig. Eller kaller på innsatte til besøksrommet.
Kreativiteten for å overleve på best mulig måte er med andre ord stor. I San Pedro er det meste mulig.