Bolere uten slagkraft

Pain & Gain - USA 2013. Regi: Michael Bay. Med: Mark Wahlberg, Dwayne Johnson, Rebel Wilson, Anthony Mackie, Ken Jeong, Ed Harris, Tony Shalhoub, Rob Corddry

Aldersgrense: 15 år (egnethet: ungdom/voksen)

”Pain & Gain” tar oss med til kroppsbyggermiljøet i Miami på nittitallet, og gjør et stort nummer av at den angivelig er basert på faktiske hendelser. Forståelig nok, da dette ikke er spesielt lett å svelge. Men virkeligheten kan som kjent være langt mer utrolig enn fiksjonen, og filmen har uansett andre og større problemer enn en eventuell manglende sannhetsgehalt.

Vår hovedperson er Daniel Lugo (Mark Wahlberg), som innledningsvis forteller at han tror på ”fitness”. I tillegg tror han åpenbart blindt på hårete selvhjelpskurs, samt at folk som Tony Montana fra ”Scarface” og Michael Corleone fra ”Gudfaren”-filmene er gode forbilder når det kommer til å leve ut den amerikanske drømmen. For å skape sin egen suksess legger han en ikke alt for snedig plan om å kidnappe Victor Kershaw (Tony Shalhoub), en ufyselig oppkomling Daniel kjenner fra helsestudioet. Med seg på forbryterlaget får han steroideentusiasten Adrian (Anthony Mackie) og den nyfrelste, tidligere straffedømte Paul (Dwayne Johnson), som loves høyt og hellig at ingen skal komme til skade. Men ting går naturligvis ikke som planlagt, og det som skulle være noen timers bortføring blir en langdryg seigpining av den arme rikingen. Som igjen fører til en rekke ikke alt for engasjerende forviklinger og stadig nye voldsepisoder av den fullstendig unødvendige sorten.

”Pain & Gain” er regissert av Michael Bay, som tidligere har stått for gigantomane saker som ”Armageddon”, ”Pearl Harbour” og ”Transformers”-trilogien. Filmen er angivelig hans billigste siden debuten ”Bad Boys”, og er nærmest som et intimt og dempet kammerspill å regne fra denne kanten. Men det betyr på ingen måte at Bay har omfavnet verken subtilitetens eller minimalismens kunst. Her er formspråk så vel som narrasjon pumpet opp maksimalt, med kjappe klipp, dundrende musikk og stadige hopp i fortellerperspektiv. Det begynnes med slutten og serveres stadig hurtige montasjesekvenser med anekdoter og bakgrunnshistorier for de ulike karakterene, som alle får sin andel fortellerstemme på lydsporet. Men mest av alt er vi altså med Daniel Lugo, i overkant anmasende spilt av Mark Wahlberg.

Filmen gjør et poeng av at kidnappingsofferet ikke er særlig lett å like, men det er han sannelig ikke alene om. De tre ledende mennene Wahlberg, Johnson og Mackie er riktignok ikke uten en viss sjarm, men gestalter alle fullstendig tanketomme psykopater man ikke akkurat ønsker lange, lykkelige liv. Historien tar på sin side en og annen artig vending, men ikke nok til å forsvare en spilletid på mer enn to timer. Og hele filmen igjennom faller Bays jevnlige forsøk på å flekse humormuskler plumpt og tungt i bakken. ”Pain & Gain” er nemlig en sylharry forviklingsthrillerkomedie med et påtagelig fravær av sistnevnte element.

Likeledes blir det vanskelig å kjøpe hans nokså billige forsøk på satire, når filmen så desperat forsøker å underholde oss med disse ufordragelige typenes ekstreme (og angivelig sanne!) utøvelse av tortur, lemlestelser og annen voldskriminalitet. For Michael Bay er ingen Quentin Tarantino, det er sikkert og visst.

Når vi først snakker om andre filmskapere, så hadde nok historien vært i langt bedre hender om Coen-brødrene filmatiserte den, da den faktisk kan gi visse assosiasjoner til både ”Fargo”, ”Blood Simple” og ”Burn After Reading”. Men isteden har altså Michael Bay valgt en nittitallsaktig, kynisk og frenetisk tilnærming som formelig fråder av anabole steroider, og som fører tankene til Oliver Stones skuffende comebackforsøk ”Savages”. Og det er ikke noe sunt sted å være.