Boblende åttitallsmoro

Hot Tub Time Machine
USA 2010
Regi: Steve Pink
Med: John Cusack, Clark Duke, Craig Robinson, Rob Corddry, Chevy Chase, Sebastian Stan, Lyndsy Fonseca, Crispin Glover
Aldersgrense: 15 år

I 1985 satt jeg i Ski Kino og så Marty McFly i Michael J. Fox skikkelse reise tilbake til sekstitallet, hvor han måtte sørge for at foreldrene hans fikk hverandre og deretter komme seg tilbake til fremtiden. Når jeg som voksen filmanmelder nå skal se en ny komedie om å reise tilbake til en corny fortid, er det til året etter jeg så «Tilbake til fremtiden». Føler jeg meg gammel? Ja. Men skal denne anmeldelsen handle om meg? Nei.

Isteden skal det handle om de tre halvgamle kompisene Adam (John Cusack), Lou (Rob Corddry) og Nick (Craig Robinson), som på hver sin måte lever nokså miserable voksenliv. Sammen med Adams nerdete nevø Jacob (Clarc Duke) reiser de på guttetur til deres fortidige festeparadis på skifjellet, hvor det som indikert i tittelen finnes et boblebad som fungerer som tidsmaskin, gitt den riktige energidrikken.

Så da de senker seg ned i brusekaret tas de forvirrede fire helt konkret «back to the 80s», som det heter i Aqua-sangen, hvor de skal feste som om det var 1986, som det nesten heter i sangen til Prince.

«Hot Tub Time Machine» er akkurat like tullete og tøysete som tittelen indikerer. Tonen generelt og humoren spesielt har mye til felles med fjorårets latterfyllekule «Hangover», og det er grunn til å tro at denne filmen kommer til å bli en tilsvarende sommerkomedieslager.

Men der «Hangover» dreide seg om å rekonstruere hva som skjedde kvelden i forveien, er det altså en skjebnesvanger kveld i 1986 som skal gjenoppleves her. Med alt det innebærer av høye sveiser, rosa klær og fengende puddelrock. Og sex og dop, så klart.

I en av hovedrollene møter vi John Cusack, som også har produsert filmen, og som er en av de gamle åttitallsheltene som har klart å holde karrieren i live helt fram til i dag. Akkurat det kan man ikke si med like stor overbevisning om Chevy Chase, som det like fullt er artig å se i en birolle her.

Man kan for så vidt komme med noen veslevoksne innvendinger om at filmens grunnpremiss er både ulogisk og teit, men det vil være å misforstå hele greia. Dette er naturligvis bare en useriøs ramme for en løssluppen bromantisk komedie hvor to generasjoner med umodne fyrer skal finne fram til hverandre og seg selv. Som får deg til å gapskratte og storkose deg hele veien tilbake til nåtiden.