Blodig og for alvorlig i 3D

My Bloody Valentine 3D - USA 2009. Regi: Patrick Lussier. Med: Jensen Ackles, Jaime King, Kerr Smith, Kevin Tighe, Edi Gathegi, Betsy Rue

Aldersgrense – 18 år (absolutt grense)

3D-film er åpenbart tilbake for fullt. Både Dreamworks og Disney har nylig annonsert at alle deres animasjonsfilmer heretter skal lanseres i tredimensjonale versjoner, og denne uka kom Blue Sky Studios «Istid 3» - som i likhet med denne kan ses i formatet «Real 3D». Da er det gledelig at også horrorfilmen markerer sin tilbakekomst på området, hvor sjangeren herjet i de tidligere rundene med slik teknologi på 1950- og 80-tallet. Teknikken er unektelig mer overbevisende nå.

For dårlig film
Men det er synd at første slasher ut ikke kommer i en bedre film. «My Bloody Valentine» er en såkalt «reimagening» av en angivelig god grøsser fra 1981, som i motsetning til sine samtidige sjangerkamerater aldri fikk noen rekke med oppfølgere.

Vi skal til småbyen Harmony, som for elleve år siden ble rammet av en grusom gruveulykke. Den eneste overlevende, den kraftige arbeideren Harry Warden, endte i koma – for deretter å våkne til live og sende masse mennesker i døden med gruvehakka si nøyaktig ett år senere, på selveste Valentines Day.

Nå er ytterligere ti år gått. Gruvearvingen Tom Hanniger vender hjem i forbindelse med sin fars død for å sende driften til evig hvile. Her møter han sin gamle flamme Sarah, nå ikke spesielt lykkelig gift med den ikke spesielt sympatiske sheriffen Axel Palmer. Tre sentrale karakterer som alle var til stede da Warden tilsynelatende endte sine dager et tiår tilbake.

Ikke lenge etter skjer det vi aldri skulle være i tvil om: En morder med samme surstoffmaske og gruvedrakt som Warden begynner å hakke løs på befolkningen i den etter hvert lite harmoniske småbyen. Spørsmålet blir om det er Warden selv, eller om noen har overtatt hans garderobe og metoder.

Dette er med andre ord en klassisk slasherfilm, med ikke noen spesielt god sådan.

Småromantisk
For å rettferdiggjøre filmens tittel får vi naturligvis et aldri så tynt og lite velspilt romantisk plott som skal gi de fortrinnsvis date-innstilte publikummerne flere grunner til å holde rundt hverandre enn de mangfoldige og ekstremt brutale mordene. Men der filmen har overflod av blod, gørr og hakker som kommer mot oss gjennom tre dimensjoner, er det vanskelig å finne mer enn én dimensjon i fortelling og karakterskildringer.

Nå kan man selvfølgelig hevde at det heller ikke skal kreves av filmer som dette. Problemet blir snarere at til tross for både høy skvette- og gorefaktor og solide 3D-effekter, tar «My Bloody Valentine» seg litt for høytidelig i forhold til sitt spinkle utgangspunkt. Warden (eller hvem det skal vise seg å være) klarer heller ikke å fylle blodsporene til Jason, Freddy Krueger eller Michael Myers. Dessuten ligger det mye uutnyttet potensial for dypere 3D-bruk i de mørke gruvegangene.

Filmens lyspunkt
Filmes lyseste punkt er en sekvens med en jente kun iført høye hæler som jages av morderen på et motell. Her tør den omsider å velte seg i sin opplagte unødvendighet. Men sett bort fra 3D-brillene, er dette en type film som vanligvis sendes rett på DVD-markedet.

«My Bloody Valentine» er verdt å se for sin ekstreme voldsbruk i tre dimensjoner og for den nevnte nakenscenen. Men vurdert både som film i sin helhet og slasherfilm i særdeleshet etterlater den mye å begjære. La oss likevel håpe den åpner for en ny bølge kinogrøssere i 3D. Det har både sjangeren og teknologien fortjent.