Ble dement som 38-åring

(Rana Blad) – Det er som om vi har mistet ho mamma, men ho er der, sier 13 år gamle Viktoria Forsland Adolfsen, stille og legger til:

– Jeg savner hun veldig, sånn som hun var før.

– Mamma var blid hele tida og positiv. Hun sa nesten aldri nei, og var fantastisk, sier Viktoria og søstera Kamilla (8) smiler og er enig.

Trodde hun var utbrent

Veronika fylte 38 år 15. desember 2011, og det var rundt juletider dette året at familien merket at noe ikke stemte.

– Mamma var sliten hele tida, og så fikk hun plutselig ikke til å starte og stoppe bilen, minnes Viktoria.

De hadde gått til innkjøp av en ny bil med startknapp i stedet for tenningsnøkkel.

– Jeg merket ikke noe på bilkjøringa eller evnen hennes til å lese trafikkbildet, men start og stopp ble et problem, supplerer Harald.

Den før så aktive dama som alltid var på tur eller fartet rundt, fikk økt behov for å legge seg ned på sofaen for å hvile. Hun la seg tidlig og skyldte på at hun var sliten. Stadig flere av arbeidsoppgavene hjemme overtok Harald. Veronika plagdes med glidelåsene, men skyldte på at de var for trange. Familien skiftet altandør, og Veronika fikk ikke til å åpne den. Hun fikk ny telefon, men klarte ikke å bruke den.

– Alle trodde Veronika var på vei til å bli utbrent. Da kan jo folk bli litt deprimert eller nedstemt, forklarer Harald.

Veronika ble sykemeldt en periode rundt jul da utfordringene oppsto, men prøvde seg i jobb igjen ut på nyåret. Det gikk ikke, og fastlegen fortsatte å lete etter årsaken til at Veronika plagdes. Hun var til utredning på sykehuset i Rana så vel som på Nordlandssykehuset i Bodø og Hukommelsesklinikken Ullevål Universitetssykehus.

Et sjokk

I den forbindelse ble hun sendt i MR. Da ble atrofien oppdaget. Hjernen hadde krympet, spesielt framme og litt på sidene. Diagnosen kom som et sjokk.

– Jeg husker datoen da vi fikk vite at mamma hadde en sykdom. 19. juni 2012. Jeg skulle på fotball, forteller Viktoria og fortsetter:

– Det var ganske ekkelt å se at mamma var så lei seg etterpå. Hun angret hver dag på at hun tok MR-undersøkelsen. Hun ønsket at hun aldri hadde fått vite det.

Veronika har den sjeldne diagnosen frontaltemporaldemens. Sykdommen angriper vesentlig mennesker i alderen 45 til 65 år.

– Ingen vet årsaken til denne demenssykdommen, og det er ikke demens i familien til Veronika. Derfor forventer man heller ikke at sykdommen er arvelig, sier Harald.

– Noen ord ble borte for mamma, men ofte flirte hun det bare bort for at det ikke skulle bli pinlig. Til slutt sa mamma bare ja og nei. Nå tror jeg ikke hun sier noe, sier Viktoria stille.

Da diagnosen var et faktum, satte Harald seg som mål at Veronika skulle få være hjemme lengst mulig.

– Det tar mye energi å gå inn i pleierolle for drømmedama di, sier Harald og avslører at han til slutt var så sliten at han kunne sovne på badet.

– Jeg fikk diplom fra Viktoria for å være verdens beste til å si «vent litt», sier Harald med et skjevt smil og Viktoria fortsetter stille:

– Og så skjedde det aldri.

Berømmer støtten

Familien berømmer omsorgskontoret med daværende leder Ann Marit Tverå i spissen, demensteamet i hjemmesykepleien område Vest.

– De er strålende og gjør en ekstremt flott innsats. De har virkelig stilt opp, sier Harald og trekker samtidig fram svigermor som var sammen med Veronika så han kunne passe jobben som fysioterapeut. Familiens fastlege Linda Wright Nilsen beskriver han som en klippe i utredninga og roser henne for ekstrem god oppfølging av ungene i etterkant. Familie og nære venner er også viktige støttespillere.

– Det bor mye godt i folk, sier Harald.

All innsats til tross, 13. mai i år var det ingen vei tilbake. Veronika måtte på sykehjem. Frikult i tett samarbeid med omsorgskontoret sørger for at hun på dagtid får veldig god oppfølging, slik familien opplever det.

– Jeg ser at Veronika har det lettere nå, med mer ro og forutsigbarhet rundt seg. Når jeg ser at hun og ungene har det bedre, da har jeg det bedre, sier Harald.

Men det er vanskelig å akseptere. At jenta du ble kjæreste med da du var 17 og hun 15 1/2, som du i år har vært sammen med i 24 år, som du har barn sammen med og som du planla å bli gammel med, ikke er der lenger.

– Det er fryktelig urettferdig, sier Harald.

Som har bestemt at Viktoria og Kamilla skal besøke mammaen når de selv vil, og ikke når andre måtte forvente at de skal gjøre det. De skal leve normale liv og få lov å planlegge dagen med venner og familie, som andre gjør. De skal følge sine drømmer og interesser. De skal ha en trygg hverdag.

– Veronika og jeg var enig om at vi er gift i gode og onde dager, men først og fremst er vi foreldre. Vår viktigste oppgave er å gi ungene våre en trygg oppvekst og følge dem opp, understreker Harald.

15. desember fyller Veronika 40 år. Denne jula blir den første Harald, Viktoria og Kamilla feirer uten henne. Slik denne sommeren var den første på ferie uten henne.

– Nå går vi gjennom alle «første gangene», sier Harald.

Viktoria og Kamilla savner mammaen sin. De vil ikke at andre på deres alder skal måtte gå gjennom det de gjør. De vil gjerne tro at forskningen kan finne ut en medisin for demens.

Harald mener det er viktig å forske på tidlige symptomer, for ingen tenker på at noen så ung som Veronika, skal få en demenssykdom. Likevel skjer det, og da er det vesentlig å kjenne igjen symptomer så tidlig som mulig.

Din gave til TV-aksjonen søndag kan bidra til å finne svar på demensgåta.

Les flere saker fra Rana Blad.