Blåser kraftigst på lydsiden

Into the Storm - USA 2014. Regi: Steven Quale. Med: Sarah Wayne Callies, Richard Armitage, Jeremy Sumpter, Nathan Kress, Matt Wasch, Kyle Davis, Scott Lawrence

Aldersgrense: 11 år (Egnethet: ungdom/voksen)

Katastrofefilmen som sjanger hadde sin storhetstid på 70-tallet med filmer som ”Earthquake” og ”Inferno i flammer”, og fikk fornyet popularitet på 90-tallet med blant annet ”Twister”, ”Dante’s Peak” og ”Armageddon”. Med vårs tids klimakrise og ekstremvær, er det vel intet annet enn naturlig at en ny bølge miljøkatastrofefilmer skal skylle over kinoene.

”Into the Storm” handler om en skikkelig rakker av en tornado som herjer den amerikanske småbyen Silverton. Her blir vi kjent med de to tenåringsbrødrene Donnie (Max Deacon) og Trey (Nathan Kress) og deres alenepappa (Richard Armitage), som i tillegg til den mørke hårfargen synes å ha manglende karisma som familielikhet. Uheldigvis havner Donnie midt i stormen, heldigvis sammen med jenta han lenge har vært avstandsforelsket i. Bror og far setter uredd ut for å redde ham, og allierer seg etter hvert med en enda mindre sympatisk gjeng dokumentarfilmskapere som vil tjene penger på å fange stormen med kamera.

De er imidlertid ikke de eneste i filmen som tar opp de dramatiske begivenhetene, da ”Into the Storm” har som konsept at alt vi ser er filmet av de ulike karakterene - med andre ord hører den også til ”found footage”-sjangeren. Innimellom fungerer dette grepet godt nok, men oftere skaper det problemer med å forklare hvorfor folk fortsatt bryr seg om å filme mens de kjemper for livet. I tillegg til at man ofte blir sittende og irritere seg over at det ikke er tilstrekkelig med karakterer til stede for å kunne dekke de mange kameravinklene og utsnittene som vises. Et formgrep som leder forstyrrende mye oppmerksomhet mot seg selv, altså.

Katastrofefilm var opprinnelig en B-filmsjanger, og ”Into the Storm” – regissert av mannen bak ”Final Destination 5” – er unektelig tro mot tradisjonen i så måte. Som det vel framgikk tidligere, har man ikke gjort noen spesielt god jobb med å skape karakterer vi faktisk bryr oss om, ei heller funnet skuespillere med plagsomt mye utstråling til å gestalte dem (selv om Sarah Wayne Callies som tornadoforsker og «love interest» for far riktignok skiller seg positivt ut). Isteden pøses det på med sentimentalitet mellom stormkastene, uten at dette engasjerer så mange andre følelser enn lett oppgitthet.

Overraskende nok lanseres ikke ”Into the Storm” i 3D, og det er sant å si litt befriende. Men på en del kinoer vises den med det nye lydformatet Dolby Atmos, som skaper mange dimensjoner av dunder og brak. Gromlyden løfter kanskje ikke filmopplevelsen helt til 11, men i hvert fall et par hakk. Selv om det er litt irriterende at filmens erketypiske musikkspor prøver å fortelle oss hva vi skal føle i hver bidige scene.

I en slik film er det imidlertid først og fremst størrelsen på katastrofen og skildringen av den som teller, og ”Into the Storm” leverer unektelig noen heftige sekvenser hvor orkanen virkelig får blåst fra seg. Og hvis denne filmen er hva som skal til for å få folk til å innse alvoret av klimakrisen, så er det bare å håpe at den tar publikum med storm.