Blå julemagi

Blåfjell 2 - Jakten på det magiske horn - Norge, 2011. Regi: Arne Lindtner Næss. Med: Ane Viola Semb, Johan Tinus Austad Lindgren, Toralv Maurstad, Elsa Lystad, Per Christian Ellefsen

Aldersgrense: Tillatt for alle

Dronning Fjellrose våkner av et nys - og innser at alle blånissene har forsovet seg! Det er allerede desember, og det haster å starte blåtimen. Verden er dessuten isende kald, så kald at en av de gamle blånissene forsnakker seg og forteller om Blåhornet, som kan forandre været.

Under blåtimen møter Fjellrose på rødnissekongen Dreng igjen. Han forteller at det iskalde været har skapt en isbre. Isbreen truer nå med å knuse hele gården han bor på.

Fjellrose innser at det eneste som kan redde dem, er å få tak i Blåhornet. Men hvorfor vil ikke de gamle si noe om det?

Igjen viser Arne Lindtner Næss at han er en mester i å lage familiefilmer. Filmene hans er familievennlige - men ikke for sukkersøte, spennende - men ikke for skumle, og publikumsvennlige - men ikke spekket med Hollywood-klisjeer. De har stor underholdningsverdi og vil vare i mange generasjoner.

I «Blåfjell» er det en fin blanding av spenning og humor som vil underholde både barn og foreldre. Vi får se skumle scener hos de slemme husfolkene, skremmende scener hos de truede rødnissene og mange humoristiske scener.

Den største favoritten hos de fleste, vil nok være Toralv Maurstads mosetusse. Han minner om huldretussene i «Ronja Røverdatter» - men har heldigvis en større rolle enn de svenske tussene. Det er umulig å ikke bli sjarmert av stemmen, dialekten og naiviteten til mosetussen - og foreldre må forberede seg på unger som sier «offa, offa, offa» jula gjennom.

Gudny Hagen (skaperen av Blånisse-universet) og Thomas Moldestad har laget et fengende manus. De hviler seg ikke på etablerte og populære karakterer, som kan være en enkel utvei. I stedet forteller de en god historie som er lett å følge.

Musikken i filmen er bra, men det kunne med fordel vært flere sanger - eller vært kuttet helt. Skal de først ha syngende karakterer, bør de gjøre det gjennomført. Nå er det 3-4 sanger i filmen, og det virker litt tilfeldig når de dukker opp.

Med «Blåfjell 2» kan kinopublikummet for første gang se en norsk film i 3D. 3D-effekten fungerer godt, men kunne vært utnyttet enda mer. Samtidig er det fint at Næss ikke faller for fristelsen til å overdrive effekten med ting som kastes mot publikum i hytt og vær. Og scenen hvor Fjellrose og Dreng kjører gjennom gruvegangene som en berg-og-dal-bane fungerer utmerket.

«Blåfjell 2» er en film man trygt kan ta med barna på i førjulstiden. Den gir julestemning og underholder fra begynnelse til slutt. Og man håper kanskje litt på at blånissene virkelig lever oppe på fjellet et sted ...