Bjørg ga ektemannen livet tilbake

Cato Myrseth (52) sender et varmt smil til kona Bjørg (51). I august i år ga nemlig Bjørg kjæresten og ektemannen gjennom snart 30 år en nyre – og dermed livet tilbake, skriver Avisa Nordland.

– Hun er en helt. Alle donorer er helter. Det blir de også behandlet som både av leger og pasienter, sier Cato.

Selv var han så syk i januar i år at han knapt trodde han ville overleve. Desto større er gleden over nå å kjenne kraften og energien komme tilbake. Litt mer hver dag.

Men vi må skru tiden litt tilbake for å sette oss inn i Cato Myrseths glede over livet.

I oktober i fjor følte han seg elendig. Jobben som drosjesjåfør med egen løyve var et ork.

– Alt var egentlig et ork. Jeg hadde ingen energi. Jeg sov sent og tidlig, men følte meg aldri uthvilt. Og sånn hadde jeg hatt det lenge, forteller han.

Til slutt satte Bjørg foten ned og marsjet ham av gårde til fastlegen.

– Det var ikke normalt å være så trøtt. Først sov han middag etter jobb, og to timer etterpå satt han i en stol og sov igjen, sier hun.

Hos fastlegen ble det raskt slått fast at Cato hadde høyt blodtrykk, og altfor høy konsentrasjon av kreatinin.

– Det er et stoff som vanligvis filtreres gjennom nyrene og forsvinner ut av kroppen. Dersom det hoper seg opp, betyr det at nyrene funker dårlig, sier Cato.

Mens kreatinin-konsentrasjonen hos en mann ligger på mellom 60 og 110, alt etter hvor mye muskelmasse vedkommende har, hadde Cato verdier på over 300.

– Det er sånn at jo mer muskelmasse, jo mer kreatinin. Jeg skulle egentlig ha lagt på rundt 80, sier Cato.

Dermed gikk alarmen, og Cato ble innlagt på Nordlandssykehuset. Kreatininen var oppe i 300 og steg raskt. På sykehuset ble startet behandlingen umiddelbart med betennelsdempende medisin prednisolonsom hemmer kroppens betennelsestilstander men også undertrykker immunforsvaret. Straks begynte også jakten på en donor.

– Jeg måtte ha en ny nyre. Jo fortere jo bedre. Og både kona, våre to døtre og min bror ble testet. Både kona og eldste datter matchet Catos blodtype, og kunne være donorer.

I januar i år ble Cato syk. Skikkelig syk. Svekket immunforsvar gjorde at et forkjølelsesvirus slo ham helt ut.

– Jeg trodde faktisk jeg skulle stryke med, så dårlig var jeg. Og det bar i hui og hast til sykehuset igjen.

De to følgende månedene ble tøffe for Cato. Han tok av nesten 30 kilo på to måneder.

– Jeg var skikkelig sjuk, og da formen bedret seg ba jeg om et møte med legene på avdelingen, og sa at nå måtte det begynne å skje noe. Kona hadde sagt ja til å være donor. Det hadde for så vidt min datter også, men hun har vært mye plaget med ryggen og jeg syntes hun hadde hatt nok. Men jeg ville for enhver pris unngå dialyse. Og følte at det begynte å haste.

Cato Myrseth følte seg for ung til å bli sittende hjemme. Han ville bli frisk og ut i drosjebilen igjen. Det samme ville Bjørg som også er sjåfør og drosjeeier med eget løyve.

– Jeg var aldri i tvil om å gi Cato et av mine nyrer. Det handlet om å få mannen frisk, sier Bjørg.

Det avgjørende var at ekteparet hadde samme blodtype. Blodtype A.

– Han tok meg på grunn av blodtypen, smiler Bjørg.

– Ja, og godt var nå det, parerer Cato.

Det er nemlig ikke pessimisme eller mismot som råder når de to nyopererte endelig kan kose seg hjemme i leiligheten på Jensvoll. Her har de bodd siden 2005, men fortsatt har de huset i Laukvik i Lofoten, der de er når de har fri.

Cato og Bjørg skulle etter planen opereres på Rikshospitalet den 25. august.

– Men på grunn av at det hadde kommet inn flere organer fra døde givere, ble det utsatt. Og det lå pasienter klare til å overta dem.

– Det står mange i kø som trenger friske organer. Ikke alle er så heldig at de har en levende person som kan være donor, sier Cato.

Og for Bjørg sin del vil livet framover ikke bli spesielt endret, selv om hun har en nyre mindre.

– Vi fikk forklart at selv med bare ett nyre vil vi ha en nyrekapasitet på opp til 75-80%. Ikke bare 50 % som man kunne tro, sier Bjørg.

Selv er hun allerede i ganske bra form etter inngrepet. Men fortsatt sykemeldt.

– Vi ble operert etter tur den 27. august. Jeg ble først trillet inn på operasjonsstua klokka 08.05 om morgenen, mens Cato måtte vente til klokka 13. Operasjonen min tok ca. to timer, og deretter måtte operasjonsstua steriliseres og gjøres klar til Cato, forteller Bjørg.

Det ble noen spennende timer for Cato.

– For min del handlet det om en mulighet til å få livet tilbake, bokstavelig talt. Det var noen endeløse timer.

Ekteparet er veldig fornøyd med behandlingen de fikk på transplantasjonskirurgisk sengepost på Rikshospitalet.

– Livet hadde vært så slitsomt siste året. Jeg var utrolig sjuk, slapp og uten energi. Jeg frøs hele tiden. En kulde som satt innvendig liksom, sier Cato.

Mens Bjørg var på jobb, prøvde Cato å gjøre noe til gagns hjemme.

– Så som å koke middag. Men det var så vidt jeg kom meg til grytene. Jeg måtte ta flere pauser underveis i kokingen, og noen dager klarte jeg ikke slepe meg på kjøkkenet i det hele tatt, og det er bare noen få skritt fra stua til krøkkenes her i leiligheten, forteller han.

På to måneder, i januar og februar da Cato var på sitt dårligste, gikk han ned 30 kilo.

Men midt i all elendigheten var målet hele tiden å unngå dialyse.

– Det sliter på kroppen å måtte i dialyse. Jeg er veldig glad for at jeg slapp det, sier Cato, som selv om transplantasjonen har gått bra må til jevnlige kontroller. Den første måneden var han til kontroll tre ganger i uka. Og han må ta medisin mot avstøtning resten av livet.

– Men allerede da jeg våknet av narkosen kjente jeg at kroppen var i en annen stand. Formen var bedre, og siden har det bare gått framover, smiler Cato som er fornøyd med at tiden der livet sto på vent er over.

– Jeg kommer aldri til å ta livet som en selvfølge mer. Det er jo merkelig at vi mennesker må ha en sånn trøkk for å fatte hvor dyrebar hver dag i livet er.

Under oppholdet på Rikshospitalet fikk ekteparet også hjelp til å legge om livsstilen. Blant annet hva angår trim og kosthold.

– Og jeg fikk beskjed om at jeg også var pasient, ikke bare Cato. De tar godt vare på donorene. De får den beste behandling, sier Bjørg.

Overlege i transplansjonskirurgi ved Oslo universitetssykehus, Tim Scholz – som var en av legene som opererte Cato – bekrefter at levende donorer er viktige.

– Hvert år foretar vi cirka 300 nyretransplantasjoner ved Rikshospitalet. Og i 30 % av disse er organene fra levende donorer.

Han forteller at enkelte står på venteliste i flere år dersom de ikke har slekt eller ektefeller som kan være donorer.

Det å gi en nyre utgjør liten økt risiko for giveren, selv om selvfølgelig det å bli operert i seg selv er en risiko, og man kan ha litt økt risiko for hjerte/karsykdommer med en nyre. Dette er ting vi orienterer potensielle givere nøye om før de evtuelt sier ja til donasjon.

– Når noen blir nyresyk rammer det stort sett begge nyrene. Da spiller det liten rolle om man har ett eller to nyrer, sier Scholz.

Han opplyser at den mest vanlige donasjonen er mellom foreldre og barn.

– Men også mellom ektefeller er det ganske vanlig, sier han.

Rikshospitalet er det eneste sykehuset i Norge som foretar transplantasjoner.

– Vi har svært god kompetanse på nyretransplantasjoner som vi har drevet med siden i 1969. Og resultatene blir stadig bedre, sier Scholz.

Siden 1969 er det gjennomført 7780 nyretransplantasjoner ved Rikshospitalet.

– Vi er i verdenstoppen når det gjelder transplantasjoner på ett sykehus, sier legen og forteller at en nyretransplantasjon tar i underkant av to timer å gjennomføre kirurgisk.

– Men det er mye forarbeid med kartlegging av blodtyper og vevstyper – og mye oppfølging i etterkant. Mange avdelinger er involvert, sier Scholz – som synes det er flott at Avisa Nordland vil sette søkelys på organdonasjon.

Den 25. oktober markeres Donasjonsdagen 2014 over hele landet.

Les flere saker i Avisa Nordland