Bitende eksperiment

Dogtooth - Hellas 2009. Regi: Giorgos Lanthimos. Med: Christos Stergioglou, Michelle Valley, Aggeliki Papoulia, Mary Tsoni, Hristos Passalis, Anna Kalaitzidou

Aldersgrense: 15 år (Frarådes ungdom under 15 år)

«Dogtooth» skildrer en kjernefamilie rimelig langt fra normalen. De tre mildt sagt spesielle barna oppfører seg stadig som unger, selv om alle har passert puberteten for flere år siden. Vi skjønner raskt at de aldri har beveget seg utenfor huset de bor i og dets tilhørende hage, som er beskyttet av noe nærmere en mur enn et gjerde.

Foreldrenes systematiske vranglære har ført til at barna (om de da ikke er kidnappingsofre) ber om å få tilsendt telefonen når andre ville sagt saltet, tror at havet er et ord for godstolen i stua, og at omverdenen er et truende sted befolket av livsfarlige katter.

LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER

Selv om moren tilsynelatende deltar frivillig i det bisarre oppdragelsesprosjektet, beveger hun seg heller aldri utenfor eiendommen. Det er det kun faren som gjør.

Av og til tar han med seg en ung kvinne fra arbeidsplassen sin hjem for å tilfredsstille sønnen seksuelt mot betaling. Og med dette skapes en kontakt med omverdenen som er nødt til å få konsekvenser.

At faren velger å gi en utenforstående et (om enn begrenset) innblikk i hva som foregår bak dette hjemmets fire vegger, er derfor historiens minst troverdige punkt. Ikke desto mindre utgjør de innelåste barnas møter med den besøkende kvinnen noen av filmens mest fengslende scener, og skuespiller Anna Kalaitzidou skal berømmes for en sterk og modig prestasjon i rollen.

Denne greske filmen beskriver altså et grotesk sosialt eksperiment, eller rettere sagt et grotesk antisosialt eksperiment. Regissør Giorgos Lanthimos lykkes med å skape et helstøpt og særegent filmatisk univers, som på et vis er like lukket som miljøet som skildres. Eksempelvis var jeg aldri sikker på om handlingen utspiller seg i nåtid eller på søttitallet.

Fortellingen holder hele tiden tilbake informasjon om denne hermetiske verdenen, som sakte avdekkes for tilskueren - uten at vår usikkerhet noen gang forsvinner fullstendig. For her er spørsmålene som stilles viktigere enn svarene som bare delvis gis.

Noen publikummere har visstnok opplevd dette som en mørk komedie, men med historiene fra nyhetsbildet om Joseph Fritzl og Natascha Kampusch friskt i minnet, tør jeg påstå at denne filmen bør tas på blodigste alvor. «Dogtooth» tar deg med ned i en metaforisk, men også sørgelig virkelighetsnær kjeller.

LES MER:Eksperimenterer med barn

Både tematisk og stilistisk kan dette minne om filmene til Michael Haneke, men Giorgos Lanthimos blir aldri like moralistisk som sin østerrikske kollega. En holdning som gir vel så interessante og tankevekkende resultater på lerretet.

«Dogtooth» er på ingen måte noen sommerlig gledesspreder, men en gjennomført annerledes film som så absolutt bør oppleves.