- Bestefar var aktiv nazist under krigen

(SIDE2): Ulrik Imtiaz Rolfsen kommer gående med telefonen i hånda. Han har vært våken hele natta. Det krever mye tid og energi å være premiereklar med en ny film.

Han slår seg ned overfor oss. Tar en siste titt på telefonen.

- Jeg må bare se om det var noe veldig viktig, sier han, og sender en kjapp melding.

- Vi skal stenge en av veiene utenfor Klingenberg for å ha konsert i forbindelse med premieren. Men så kjører bussen forbi der ...

Premieren det er snakk om, er «Haram» - Rolfsens fjerde spillefilm. Debutfilmen «Izzat» kom i 2005. Senere har han hatt regi på «Varg Veum - Bitre blomster» (2007), «Den siste revejakta» (2008) og TV-serien «TAXI» (2011). I tillegg har han skrevet romanen «Gass» (2012).

To kulturer

Rolfsen ble født i 1972 av en norsk mor og en pakistansk far. Etter at moren ble gravid, fikk hun vite at faren allerede var gift med en kusine i Pakistan.

- Jeg vokste opp med min mor og min halvbror, Gisle, som er seks år eldre enn meg. Det var oss tre. Når min far kom på besøk, kalte jeg ham bare Ali. Jeg kalte ham ikke pappa, forteller Rolfsen.

Selv om foreldrene ikke bodde sammen, hadde de et nært forhold.

- Han var kjæreste med moren min, så de var sammen, men han bodde ikke hos oss. Og han var gift i tillegg, med sin kusine. Men det hadde ikke jeg noe forhold til da, sier han.

Skjønte at faren hadde to familier

Han kan ikke huske når han forsto at forholdet mellom foreldrene var utenom det vanlige. Men da han var to år, fikk han en halvbror som var helt pakistansk. To år senere fikk han enda en pakistansk halvbror.

- Dem fikk jeg kontakt med. Så jeg skjønte det vel ganske tidlig, at pappa hadde familie på den siden også. Men det var ikke noe jeg syns var veldig unormalt. Det var normaliteten for meg, sier han.

I tillegg til sin andre familie, forsørget faren fire av Rolfsens fettere, som var foreldreløse. En av dem var Khalid Hussain, som ble kjent da han skrev boken «Pakkis» i 1986.

- Når jeg var hos pappa, var jeg primært hos fetterne mine. Faren min jobbet natt med å trykke Aftenposten, og det jeg husker, var at han alltid var trøtt, sier Rolfsen.

Lærte ikke pakistansk

Han forteller at han hadde flere øyer i livet, steder hvor han hørte til. Én av øyene, var hos faren.

- Hos pappa var det veldig eksotisk, med fetterne mine og sånn, og etter hvert større pakistansk familie. Men jeg lærte aldri pakistansk, for faren min ville ikke lære meg det, sier han.

Grunnen var enkel: Det var ikke akseptert for en pakistansk mann å få barn med en norsk kvinne. Faren ville skåne sønnen sin.

- Jeg var utenfor, jeg var født utenfor kulturen. I ettertid har jeg skjønt at det var veldig mye sladder og baksnakking av meg på en lite hyggelig måte. Men siden jeg ikke fikk tatt del i den sladderen, ble jeg heller ikke påvirket, jeg fikk ikke lyttet til den, sier han.

Men faren hadde noen pakistanske tradisjoner som ikke passet helt med Rolfsens norske liv.

- Faren min likte ikke at jeg spiste svin, så det holdt jeg skjult veldig lenge. Men jeg spiste jo det hele tiden. Jeg var helt vanlig norsk på den måten, sier han.

Sterkt forhold til mormoren

Den andre øya i livet hans, var hos moren. Kari Rolfsen er en anerkjent tegner, grafiker, maler og billedhugger.

- Hun jobbet mye, men det var et veldig trygt og godt hjem. Og i mangel på materielle goder, var det veldig åndelig, sier Rolfsen.

- Og så var det hos mormor.

Han blir varm i blikket når han snakker om mormoren.

- Jeg hadde et veldig sterkt forhold til mormoren min. Jeg vokste opp blant gipssekkene hos moren min, men mormor var av den gamle skolen, med norsk bondekost. En veldig tradisjonell norsk bestemor, som syntes det var litt sjokkerende å se hvordan vi ble fostret opp i et atelier. Så én dag i uken var jeg hos mormor og ble vasket og badet og fikk mat, sier han.

Spiste middag sammen

Besøkene fortsatte helt til mormoren døde i 2002. Da var Rolfsen 30 år gammel og hadde to barn, som også hadde et forhold til oldemoren sin.

- Vi hadde et kjempetett forhold, så tett at jeg var hos henne én dag i uka, helt til hun ble for dårlig til å lage middag til meg, da dro jeg til henne og lagde middag. Så jeg var hos henne helt til hun døde, sier han.

Rasistisk bestefar

Han hadde et helt annet forhold til bestefaren.

- Det skjønte jeg ikke da jeg var liten, men han var aldri sammen med oss. Han var inne i stua mens jeg var på kjøkkenet med mormor. Det jeg fikk vite senere, var at han var aktiv nazist under andre verdenskrig og svært rasistisk. Så han ville ikke ha noe med meg å gjøre, sier han.

Bestefaren døde da Rolfsen var 10 år gammel, og han klarte aldri å godta at datteren hadde fått barn med en pakistaner. Det trodde ikke mormoren heller at hun skulle klare.

- Jeg vet at mormor sa til min mor, at: «Det barnet kan jeg aldri bli glad i». Når man selv får barn, skjønner man at det er ganske sterkt å si til sitt barn når hun er gravid. Men det skjedde jo ikke. Da jeg ble født, smeltet hun, sier Rolfsen.

- Men hun hadde også vært medlem av NS under krigen, har jeg fått vite etterpå.

Skremmende figur

Besteforeldrene på farssiden, hadde han ikke noe forhold til. Farens mor døde før Rolfsen ble født. Farens far fikk han aldri møtt, noe han er lei seg for.

- Jeg skulle møte ham da jeg var 15, og så ble det ... jeg vet ikke helt hva som skjedde. Jeg skulle reise til Pakistan og besøke ham, men så ble det noe tull, noen billetter som ikke kom eller noe sånn. Jeg vet ikke om det var pappa som ikke turte å si til meg at bestefar kanskje ikke ville møte meg, det vet jeg ikke. Men det ble i hvert fall aldri noe av det møtet, sier han.

Bestefaren døde ikke lenge etter. Men Rolfsen fikk høre historier om sin pakistanske bestefar.

- Jeg har hørt at han var en fyr man måtte passe seg litt for. Fetterne mine sa: «Haha, vi skal si til bestefar at du ikke er omskjært, og da kommer han med en sløv saks». Så jeg ble fostret opp med litt frykt for ham, sier han.

Reiste til Pakistan

To år etter den planlagte turen til Pakistan, fikk han endelig reist til sin fars hjemland. Han var 17 år gammel, og han innså at det å være halvt pakistansk, var noe han burde være stolt av.

- Det var veldig merkelig. Jeg hadde jo vokst opp i en tid da pakistanere i Norge utelukkende hadde lav status. Og ja, det fantes pakistanere som var gatefeiere og taxisjåfører der, men de var også banksjefer og statsministere og idrettsstjerner ... sier han.

- Plutselig skjønte jeg at jeg var en del av en kultur som var mye, mye større enn de pakistanerne som representerte Norge. Så det ga meg en kjempeselvtillit, smiler han.

Tidligere hadde han forsøkt å skjule sin pakistanske bakgrunn i Norge. Da han kom hjem fra reisen, turte han for første kan å stå for at han var halvt pakistansk.

- Så for meg var det en veldig bevisstgjøring å komme dit, sier han.

- Det kan kjennes ensomt noen ganger

I Pakistan ble han også sett på som annerledes. Han var tross alt halvt norsk. Han forteller at det er mange som er glade i ham og at han har mange mennesker rundt seg, men det er ingen som helt forstår ham.

- Det kan kjennes ensomt noen ganger. Men jeg føler meg beriket over at jeg har mulighet til å være en del av flere kulturer, sier han.

Hans pakistanske familie er ikke udelt begeistret over filmene hans.

- Jeg føler at familien har et veldig tveegget forhold til filmene mine. De misliker sterkt det jeg sier og gjør, men de liker at jeg har suksess, de er litt stolte også, smiler han.

Lo av tegningene hans

Det har heller ikke bare vært ros å hente hos moren. Som barn fikk Rolfsen stadig høre av moren at han ikke hadde noen kunstneriske kvaliteter.

- Da jeg var utvekslingsstudent i USA, begynte jeg å tegne, og jeg ble veldig god, syntes jeg selv. Så kom jeg hjem og viste tegningene til moren min, og da husker jeg at hun bare lo av det. «Det var søtt for en som ikke kan tegne,» sa hun. Både hun og broren min bare fnyste av det, fordi det ikke var på deres nivå, ler han.

- Sånn har det vært i oppveksten: Hvis det ikke har vært på topp internasjonalt nivå, så er det ikke noe. Men det har gjort at jeg har blitt tøff. Så jeg skal ikke si at det er så ille, sier han.

Så hva synes de om filmene hans? Rolfsen trekker på det, tenker seg om.

- Jeg husker at moren min skrøt av «Izzat», men så trakk hun det tilbake. Men hun var veldig glad i «TAXI», da. Jeg syns det er tøft å få kritikk av kritikere og sånn, men er vant til å få kritikk fra henne. Jeg får ikke noe gratis ros derfra, nei, sier han.

Ulike familieforhold

Resten av sin norske familie, har han lite forhold til. Han har vært åpen om at hans pakistanske familie misliker mange av meningene hans, og han har ofte kritisert det pakistanske miljøets uvilje til å la seg integrere i Norge. Men det er likevel dem han har et tettest forhold til.

- Jeg tenker ikke at det norske er 100 prosent bra eller at det pakistanske er 100 prosent dårlig. Selv om jeg kritiserer dem, tar de vare på meg når jeg trenger det. De har mye mer omsorg for meg enn min norske familie kanskje har, sier han.

Han ser nesten aldri den norske delen av familien.

- I den norske slekta mi, handler det om å få en mail en gang i året med noe slektsforskning, kanskje et slektstreff. I den andre delen av familien er jeg hos tremenninger, firmenninger, femmenninger, hele tiden. Jeg snakker med dem, er på besøk, spiser, jeg kjenner dem som mennesker, sier han.

Ble satt på gangen

Nettopp forholdet til de to sidene av familien, illustrerer mye av forskjellen på det norske og det pakistanske samfunnet. Rolfsen husker at han og moren en gang var på tur like ved huset til morens søster.

- Vi ringte på, uten å være innbudt. Og da ble de sånn: «Hæ? Hva gjør dere her?» De spiste middag, og vi hadde jo vært på tur og var sultne og tørste, men vi ble plassert på gangen, ventende, mens de satt inne og spiste middag.

- Det var essensen i den norske måten å gjøre det på, kontra den pakistanske. Når pakistanere får gjester, sier de bare: «Del». Jeg husker at vi satt der i gangen og hørte at de klirret med tallerkenene inne på kjøkkenet. Moren min husker det også veldig godt, sier han.

Ble mobbet

Rolfsen var liten da han skjønte at han var annerledes enn kameratene. På 1970-tallet var det ikke så mange pakistanere i Norge. Først i 6. klasse kom det andre minoriteter på skolen, i en mottaksklasse.

- Et av de første minnene mine, var at jeg fikk mye positiv oppmerksomhet fordi jeg var mørk, jeg var et søtt barn og sånne ting. Det husker jeg som positivt. Men selv om det var positivt, ble det påpekt, og da skjønner du at det er noe annerledes med deg, sier han.

I tidligere intervjuer har han snakket om flere mobbeopplevelser på barneskolen. Han forteller at mobbingen har gjort noe med ham.

- Når de nærmeste vennene du har på barneskolen plutselig mobber deg fordi du er mørk, så tror jeg at det gjør noe med den grunnleggende selvfølelsen og tryggheten. Jeg skal ikke analysere meg selv, men jeg er veldig opptatt av å bli godtatt og sånne ting, så det kan nok hende at det stammer fra det, sier han.

Hvem kan kalle seg norske?

Fremdeles kvier han seg for å si enkelte ting.

- Jeg har en ryggmarksfølelse hver eneste gang. Hvis jeg for eksempel sier «Vi nordmenn», at «Vi nordmenn liker å gjøre det-og-det», da tenker jeg: «Den andre jeg snakker med nå, syns han eller hun at jeg fortjener å kalle meg nordmann?», sier han.

- Det er en av grunnene til at det blir en splittelse i samfunnet - oss og dem - for de føler at de ikke har rett til å kalle seg norske. At folk ikke tenker at de er norske, sier han.

- Vet at det er annerledes

Han påpeker imidlertid at det ikke bare er det norske samfunnet som er skyld i at mange pakistanere ikke ser på seg selv som norske.

- Det gjelder også det pakistanske samfunnet. Du kan ikke si: «Jeg er norsk». Kulturene er så ulike at man ønsker å skille de ad, sier han.

Er det noe man kan gjøre for å endre dette?

- Foreldrene er veldig ofte, ikke alle, men ofte, veldig observante på å fortelle barna - før de kan snakke - at «du er ikke norsk». Og barnet tror jo på det. De må tro på det foreldrene sier.

- Så kommer de i barnehage og på skole, og da sier samfunnet: «Du trenger ikke være med i gymmen, du trenger ikke dusje, du trenger ikke være med i bursdager, du trenger ikke dra på leirskole». Så tenker barna: «Hvorfor ikke?» Så svarer samfunnet: «Fordi du ikke er norsk». Og da tror ikke barnet lenger at det er annerledes - det vet at det er annerledes, sier han.

Må vise respekt

Han mener norske skoler og barnehager må begynne å behandle folk likt.

- De må ikke legge på et kulturelt filter og tenke at: «Det er kulturen deres». De må stå opp og si «Nei, vi gjør det sånn her, beklager», sier han, men påpeker at dette ikke må overdrives.

- Det går bare til et visst punkt. For man kan ha respekt for at folk har en religion, sier han.

- Dere er norske

Rolfsen forteller at han holder foredrag på videregående skoler hvor det er 80-90 prosent elever med minoritetsbakgrunn. Da spør han elevene om hvor mange som er norske, og noen få rekker opp hendene.

- Så spør jeg: «Hvor mange er født her, da?» Alle. «Hvor mange norske statsborgere?» Alle. «Hvor er dere fra, da?» Og de svarer: «Pakistan, Palestina, Marokko, Bosnia». Da sier jeg: «Beklager at jeg må skuffe dere, men det er dette landet her som har gitt dere alle muligheter, pålegger alle pliktene. Dere er født her og kommer mest sannsynlig til å dø her. Dere er norske». Da sier de bare: «Nei, nei, nei». For dem er det å være norsk et skjellsord, sier han.

Han tror ikke det er ungdommene selv som for all del ikke vil være norske.

- Det er foreldrene som ikke vil at de skal være en del av det, sier han.

Redde for sex og alkohol

Det er to ting ved det norske samfunnet som er problemet for mange pakistanske foreldre.

- Det er sex og alkohol. Det er det som er mest truende ved deres samfunnsorden. Hele verdien i familien er basert på at du kan kontrollere hvem som blir født i familien, hvem som får arv. Og de er ekstremt opptatt av å holde familiene innenfor samme blod.

- I teorien kan ikke en jente bli gravid med en annen gutt, det er skam, og skam handler egentlig om at familiens blodlinje har blitt berørt. Da kan man ikke være sikker på at verdiene i familien holdes, sier han.

Han mener at foreldrene bruker skam- og æresbegrepene for å holde ungdommene i sjakk, uten at ungdommene egentlig forstår hva begrepene betyr.

- «Du kan ikke», sier de bare. Når jeg lager film om tung vold og skattejuks, så er det ikke noe problem for pakistanerne. Men at de har norsk kjæreste i filmen, det er forferdelig - det er ryggmarksrefleksen deres. Du kan ikke vise det. Det viser at pakistanere også har et kjønnsliv. Så det er det jeg får bråk for, alltid, sier han.

Og muligens vil han få bråk igjen. «Haram» handler blant annet om en pakistansk gutt som har en norsk kjæreste.

Screen9na04

Ulik historisk bakgrunn

At det er store kulturforskjeller mellom nordmenn og pakistanere, er tydelig. Rolfsen mener at mye av forskjellen ligger i DNA-et vårt.

- Vi i Norge - og nå tenker jeg: «kan jeg si «vi»?» - har bodd på en steinrøys hvor ingen har hatt lyst til å ta oss. Det er først de siste hundre årene at folk har vært interessert i Norge. Før det har det vært lite interesse. Vi har hatt ekstremt lite press utenfra. Det norskeste av norsk oppførsel er å ikke låse døra. For det er ikke noen vits, sier han.

Pakistanerne har gjennom historien hatt et helt annet press utenfra.

- Pakistan har vært okkupert av hærer i tusenvis av år, alle har prøvd å ta dem. Så klanene er innstilt i DNA-et sitt på å forsvare seg hele tiden. Alle prøver å lure deg, og samfunnet bak er gjennomkorrupt og kriminelt. Det er ekstremt fiendtlig. Det er en helt annerledes måte å tenke på enn i Norge. Det gjør at det blir mye gnisninger mellom kulturene, sier han.

Den verste synden

Et annet problem med det norske samfunnet, er måten vi behandler våre eldre på.

- Det verste pakistanerne vet, den aller, aller, aller verste synden vi kan gjøre i Norge, er at vi sender foreldrene våre på gamlehjem. Det er det mest umoralske, syndige de kan tenke seg. Der nede blir man tatt vare på som gammel, hvis ikke så dør du, sier han.

Mange pakistanske foreldre kjenner til gamlehjemmene i Pakistan, som oppfattes som elendige fattighus for folk som ikke har familie til å ta seg av dem.

- Så det alle disse pakistanske foreldrene er veldig opptatt av, er å kontrollere at barna ikke blir for norske, sånn at de kan bli tatt vare på, sier Rolfsen.

Svigerdatteren er gamlehjemmet

Men det er ikke sånn at barna selv tar seg av sine foreldre.

- De har jo et gamlehjem. For svigerdatteren er den som passer på. Jeg har snakket med gutter som sier at de skal bo hos mamma hele livet, «hun skal passe på meg». Så spør jeg hvem som skal ta seg av henne. «Kona mi,» svarer de. Jentene oppdras til å bli sykepleiere og hushjelper for sine svigerforeldre, sier han.

Selv er han ikke kritisk til å la eldre slektninger bo på sykehjem. Hans egen, kjære mormor bodde på gamlehjem på slutten.

- Men jeg likte det ikke, jeg heller. Det er litt vondt, sier han.

Haram har premiere 3. oktober.