Bekmørke fantasier

Dark Horse - USA 2011. Regi: Todd Solondz. Med: Jordan Gelber, Selma Blair, Christopher Walken, Mia Farrow, Justin Bartha, Donna Murphy, Zachary Booth, Aasif Mandvi

Aldersgrense: Tillatt for alle

Abe (Jordan Gelber) er en lubben, bortskjemt og sutrete 35-åring som samler på actionfigurer, stadig bor på gutterommet og ikke utøver noe særlig på jobben i sin fars eiendomsutviklingsfirma.

På et bryllup møter han den depressive forfatterspiren Miranda, tilsynelatende hans rake motsetning. Men når Abe mer eller mindre tilfeldig får henne med på en slags date, velger han like gjerne å fri. Noe hun først avviser, for så å etterkomme hans rimelig ville etableringsfantasi, om enn av nødvendighet. For også hun bor hos sine foreldre, og er ikke i ferd med å bli noe yngre i et liv som ikke beveger seg i noen oppadgående retning.

Abe er i utgangspunktet en kar man har sett i en rekke amerikanske filmkomedier, om enn vanligvis portrettert med noe mer kjærlighet og medfølelse enn her. «Dark Horse» er nemlig laget av Todd Solondz, mannen bak misantropiske mesterligheter som «Welcome to the Dollhouse», «Happiness» og «Storytelling».

I motsetning til de fleste filmene hans er «Dark Horse» ingen flettverksfilm, men et portrett av dette på flere måter store barnet med den smålige personligheten – en karakter filmskaperen i enda større grad enn vanlig strekker seg til det ytterste for å få publikum til å forakte.

Til en viss grad er da også den manglende sympatien (for ikke å si sterke antipatien) med filmens hovedkarakter et problem. Solondz har også tidligere kommet farlig nære ved å virke nedlatende i sine smarte, men karikerte menneskeskildringer, og denne gang kan det lenge virke som han har latt menneskeforakten få det beste i ham.

Filmen sklir dessuten sakte, men usikkert ut i fantasisekvenser som gjør det stadig vanskeligere å fastslå hva som er filmens faktiske virkelighet, et grep som strengt tatt ikke er spesielt interessant.

Derfor har jeg blandende følelser for denne filmen, men ender likevel i en slags positivitet. For selv om han aldri gis særlig med forsonende trekk, får Solondz oss på finurlig og ikke så rent lite overraskende vis til å utvikle en viss medfølelse for Abe, med all sin feilplasserte stolthet, sine trassige nykker og sitt ubehjelpelig mislykkede liv.

I tillegg bærer flere av filmens bifigurer umiskjennelig preg av regissørens presise, men likevel stiliserte og absurdistiske observasjonsevne – blant disse Mia Farrow som overbeskyttende mor, Christopher Walken som forsøksvis streng far og ikke minst Donna Murphy som grå kontorist som gradvis utvikler seg til en vampete femme fatale.

«Dark Horse» er en mer eller mindre nødvendig videreføring av filmskaperens utforskning av sympati og antipati for filmkarakterer, men vil neppe bli stående blant de essensielle når hans karriere skal oppsummeres. Likevel er en ny film av Todd Solondz – og attpåtil en på norske kinoer (det har vel ikke skjedd siden «Storytelling» fra 2001) – i seg selv en liten begivenhet.

Dette er en utfordrende og muligens for mørkt humoristisk film, som så absolutt er en «Dark Horse». Selv om den ikke nødvendigvis traver opp til full seier.