Begge mistet fedrene av kreft
Søndag samler Tanja (18) og Matilla (18) inn penger for at kreftbehandlingen skal redde flere.
– Det er vondt å miste pappaen sin, men det er også vondt å se mamma miste mannen hun elsket over alt på jord. Pappa var så modig og tøff, men ble bare svakere. Vi følte oss så hjelpeløse. Vi klarte ikke redde ham, sier Tanja Olivia Mikkonen til Bergensavisen.
25. februar 2013 døde faren hennes av strupekreft.
– Jeg gikk i 9. klasse da jeg fikk vite at noe var galt. Pappa hadde kastet opp blod, men jeg trodde ikke det var så alvorlig. I stuen sent en kveld fortalte pappa meg at han hadde kreft i strupen.
Redd for å få kreft
Matilla sitter stille ved siden av og hører på venninnens historie.
Hun husker godt at mammaen hennes ringte på vei hjem fra skolen.
– Da jeg kom hjem fortalte pappa at han hadde fått en svulst på hjernen. Vi visste ikke da at det var en ondartet kreftsvulst, men pappa hadde hatt store problemer med synet. Svulsten lå ganske nært synsnerven, sier Matilla Færevåg Berger.
Kreften tok til slutt livet til hennes far, Henrik Færevåg, 2. juledag 2010. Verken operasjon, stråling eller cellegift kunne redde ham.
– Etter han døde var jeg ganske redd for å få kreft. Jeg hadde hodepine og trodde det kunne være svulst på hjernen. Legen tenkte en MR-undersøkelse ville hjelpe for psyken min, så han anbefalte det. Jeg fikk tatt en MR av hodet. Det gjorde at jeg roet meg, forteller Matilla.
Hadde vært stolt av meg
18-åringene ser alvorlig på oss. De får aldri pappaene sin tilbake, men de håper likevel å gjøre en forskjell ved å samle inn penger til Kreftforeningen.
– Årets tema for innsamlingsaksjonen er personlig tilpasset kreftbehandling. Penger til forskning som kan gjøre behandlingen mer treffsikker. Hver kropp reagerer forskjellig på samme medisin og behandling. Å tilpasse behandlingen tror jeg kan redde flere, sier Matilla.
Hun er selv russ ved Akademiet i Bergen.
– I år er vi dobbelt så mange som skal gå med bøsse sammenlignet med i fjor. Målet vårt er å slå den gamle rekorden. Det tror jeg vi skal klare, sier hun.
Tanja skal også gå med bøsse, selv om hun bare går i 2. klasse ved Laksevåg videregående skole.
– For meg er det utrolig viktig å stille opp. Jeg engasjerte meg også i Krafttak mot kreft da pappa levde. Det synes han var flott. Jeg tror nok pappa hadde vært stolt av meg i dag.
Gode minner
Selv om Tanja har tunge stunder, prøver både hun og Matilla å huske pappaen sin for den han var før han fikk kreft.
– Mange barn og unge har foreldre som har kreft. Det er vondt og slitsomt, men samtidig er det viktig å huske på de gode minnene, mener jentene.
– Det beste minnet jeg har etter pappa er ganske vittig. Han likte godt å spille på pengeautomater. En gang da vi gikk forbi en automat, sa han til meg:
– Putt på denne, sa han og rakte meg ti kroner.
– Jeg puttet ti-kroningen på og trykket på knappen. Ut rant det 2000 kroner. Jeg glemmer aldri ansiktsuttrykket til pappa. For pengene kjøpte jeg meg min første Nitendo DS, sier Tanja og smiler.
Matilla husker farens intense lidenskap for golf.
– Jeg husker en gang at vi sto på driving rangen på Meland. Vi holdt på i flere timer fordi pappa ville ikke gå før jeg klarte å slå over 50 meter. Han har nok lært meg å være litt mer sta. Dessuten har han også lært meg å like Bob Dylan.
Håper å slå rekorden
Jentene forteller at det hjelper å treffe andre jevnaldrende har kreft i nær familie. Derfor går begge på Ink, en møteplass for unge pårørende i Bergen, som Matilla var med å starte opp i 2013.
– Det er godt å ha noen å snakke med. Noen som forstår hvordan du har det og har vært gjennom mye av det samme, sier Tanja.
De siste årene har russen samlet inn over 50 millioner kroner til kreftsaken.
Jentene håper årets aksjon slår alle rekorder.
– Håpet er at de en gang i fremtiden skal finne en kur mot kreft. I mellomtiden må vi sørge for at forskningen gjør behandlingen mer treffsikker, sier Tanja.