Barter og baguetter

Paris 36 - Frankrike 2008. Regi: Christophe Barratier. Med: Gérard Jugnot, Clovis Cornillac, Kad Merad, Nora Arnezeder, Pierre Richard, Bernard-Pierre Donnadieu

Aldersgrense: 11 år

Vi befinner oss i et slitent arbeiderklassestrøk i Paris. Kalenderen sier snart 1936, og tidsånden er preget av de politiske ytterpunktene kommunisme og fascisme.

Svært lite går hovedpersonen Pigoils vei. Ved filmens begynnelse arresteres han for mord, og deretter fortelles vi i et langt tilbakeblikk hvordan dette kunne skje. Først tar han kona på fersken i å ha seg med de fleste andre mennene på kabaretteateret Chansonia, hvor de begge jobber. Deretter får hun foreldreretten til deres trekkspillentusiastiske sønn Jojo. Og så beslutter den bunnlinjeblinde eieren at hele det slitne teateret skal legges ned.

Pigoil setter seg fore å åpne stedet igjen, for å tjene penger nok til å forsørge sønnen sin igjen. Med seg har han den politisk radikale jentefuten Milou og den mindre begavede komikeren Jacky. Samt den unge sangerinnen Douce, som kan gi scenen sårt etterlengtet publikumsappell. Men som også er nødt til å inngå en ublu allianse med kapitalkreftene som styrer sjappa.

«Paris 36» er en hyllest til fransk film fra 30- og 40-tallet, i tillegg til at den trolig skal være en slags kjærlighetserklæring til den franske hovedstaden. Ironisk nok, da filmen i all hovedsak er skutt i Tsjekkia. Problemet er imidlertid ikke at den er for lite fransk. Snarere tvert i mot.

Det er lite å utsette på foto og produksjonsdesign, utført av henholdsvis fotografen fra Clint Eastwoods seneste filmer og scenografen fra «De fortapte barns by» og «The Dreamers». Men dette bybildet tråkkes ned i rennesteinen av at filmen skal inkludere alt som er «typisk fransk» på sitt mest postkort-fra-Champs-Elysées-klisjépregede. Vi snakker baguetter, barter, alpeluer og stripegensere, komplett med Eiffeltårnet godt synlig i annenhvert bilde. Det hele nærmest insisterende akkompagnert av påtatt lun, «fortauskaféaktig» trekkspillmusikk.

Først tenkte jeg man må være frankofil inntil det perverse for å tåle denne overdosen. Så slo det meg at de frankofile kanskje mer enn andre vil oppleve dette som billig, da de jo er bedre kjent med landets nyanser og detaljer.

Filmen er dessuten befolket med noen usedvanlig flate karakterer, som den attpåtil har alt for mange av. Disse er spredd utover en rekke spinkle historietråder, som skal flettes sammen til en slags folkelig ensemblekomedie – som for øvrig aldri er særlig morsom.

Resultatet er at vi aldri engasjerer oss i noen av disse karakterene og deres forutsigbare skjebner.

Ett hederlig unntak skal nevnes. Hittil ukjente Nora Arnezeder stråler av talent og karisma i rollen som nykommeren Douce. Hun innehar nettopp den stjernekvaliteten som gjorde at folk strømmet til slike sangteatre, og flere av sangnumrene hennes er riktig fornøyelige.

Det må også sies at filmens siste musikalske innslag, som inkluderer størsteparten av ensemblet, har mye av den nærmest barnlige framføringsgleden man ofte ser i synge- og dansefilmer fra tiden som skildres.

Selv om denne filmen både kjedet og irriterte meg, ga den meg likevel lyst til å oppsøke gamle musikaler. Og da har den muligens lykkes med sitt formål, likevel.