Barnet som klarte seg
Noen ganger gjelder det å ta tak og holde fast.
The Kid - Storbritannia 2010. Regi: Nick Moran. Med Rupert Friend, Natascha McElhone. Ioan Gruffud, Bernhard Hill med flere
Aldersgrense 15 år
Kevin Lewis har alle oddsene mot seg. Han blir født inn i en svært dysfunksjonell familie i Croydon, sør i London. Hans mor kommuniserer med slag og spark, hans far drikker stort sett hvert våkne øyeblikk. Det går som det må gå, Kevin roter det til seg på skolen, kommer opp i trøbbel og tyr ofte til vold når ordene ikke strekker til.
Den voksne Kevin Lewis skrev om sine egne opplevelser for at kjæresten skulle forstå da han ble voksen. Den beretningen ble til boken «The Kid» som toppet britiske salgslister i ukesvis. I dag er han en respektert krimforfatter.
«The Kid» skiller seg ikke spesielt ut fra andre fæle oppveksthistorier. Som film, der den følger Kevin fra barnsbein av, er en ganske konvensjonelt fortalt historie av regissør og skuespiller Nick Moran.
LES ALLE SIDE2s FILMANMELDELSER HER
Men den forteller noe viktig. To ganger i barndommen klarer to voksne mennesker å nå inn til Kevin. Først barnehjemsbestyreren onkel David (Bernhard Hill) som ser at Kevins voldelige oppførsel er et resultat av totalt manglende oppdragelse. Det andre er læreren spilt av Ioan Gruffud som på ungdomsskolen forsøker å trekke Kevin ut av sitt skall. Og kanskje enda viktigere, Kevin klarer på et mirakuløst vis å forstå at enkelte mennesker fortjener hans tillit. Det redder hans menneskelighet i det hele, til tross for at han igjen blir sveket av systemet og barnevernet.
Siden Kevin Lewis selv har skrevet boken og filmmanuset til «The Kid» inneholder filmen det man kan kalle en del karikeringer. Moren er en konstant skrikende og voldelig person uten avknapp, faren er fullstendig vekke, mens søsknene virker velsignet normale. Antakelig er det slik Lewis som barn oppfattet sitt hjem. Som filmatisk grep blir det noe overfladisk.
Men sjelden har vi sett vold mot barn fremstilles så grafisk som her. Det er rått parti for mor. Samtidig skaper ikke det en avsindig voldelig ung mann, det skaper en svært usikker kar som ikke har ord for eller vet hva han skal gjøre med sine følelser.
Rupert Friend gjør en god figur som den voksne Kevin, som heller reagerer med nervøs fortvilelse når noe butter imot enn vilt raseri. På det viset føles filmen, tross at den tidvis lodder litt for lite dypt, veldig ekte. Ikke alle som er blitt mishandlet og oversett på verste måte i barndommen, blir gale, kriminelle og triggerhappy.