Bak Zetterlunds toner
Det svingte av jazzlegenden Monica Zetterlund, som nå har fått en bevegende portrettfilm.
Monica Z -Sverige 2013. Regi: Per Fly. Med: Edda Magnason, Sverrir Gudnason, Kjell Bergqvist, Cecilia Ljung, Randy Ingram, Vera Vitali, Johannes Wanselow
Aldersgrense: Tillatt for alle (egnethet: voksne)
Monica Zetterlund er kanskje ikke like kjent i alle kretser, men den nå avdøde sangerinnen har legendestatus langt utover jazzmiljøene i hjemlandet Sverige. Denne biografifilmen forteller om hennes formative, unge år på 60-tallet, hvor hun går fra å være telefonoperatør i den lille, svenske byen Hagfors via opptredener på jazzklubbene i hovedstaden og sågar også New York, til suksess med ulike plateutgivelser, sceneshow og tv-programmer.
LES OGSÅ: - Jeg skjønner ikke at jeg turte!
Det er ikke bare hennes opprinnelige yrke som vitner om en annen tid, ikke minst var det den gang langt mindre akseptert for unge kvinner å forfølge sine karriere- og kunstnerdrømmer så bestemt og kompromissløst som Zetterlund gjør i filmen. Dette skaper en interessant kontrast til vår tid, hvor det nærmest forventes at man skal gå over et lik eller to for å få realisert seg selv.
Samtidig tegner filmen et ikke udelt sympatisk bilde av sin hovedperson, som ikke alltid er like opptatt av å oppdra datteren sin. Og som, etter hvert som hun drikker hardere og tettere, kanskje ikke er den best skikkede til oppgaven.
Selv om filmen er svensk, er regien ved danske Per Fly (Benken", "Arven" og "Drapet"). Med sitt stødige håndlag med dramaer drevet av karakterer stilt ovenfor avgjørende livsvalg, er han så absolutt riktig mann i registolen.
Et utmerket valg er også den svensk-islandske artisten Edda Magnason i hovedrollen, som både høres og ser ut som Zetterlund – i tillegg til at hun leverer sterkt skuespill, til tross for at hun ikke hadde noen tidligere erfaring med yrket.
Som alltid i biografifilmer har man tatt seg kunstneriske friheter. Den drevne manusforfatteren Peter Birro (som blant annet har skrevet tv-seriene Det nye landet og Opp til kamp) har tatt hendelser som egentlig spenner over flere år av Zetterlunds liv, og plassert dem inn i et mer begrenset tidsrom. Dette fortettende grepet fungerer for så vidt fint, men er muligens også en medvirkende årsak til at filmen kan føles noe oppramsende – slik biofilmer har det med å gjøre.
Monica Z er imidlertid heller ikke fri for dramatiserende tilspissinger – noe annet hadde da også sannsynligvis gitt et mindre engasjerende resultat. Regissør Fly og manusforfatter Birro har latt sangerinnens forhold til sin strenge far, men også hennes søken etter kjærlighet, utgjøre dramaets ryggrad. Begge disse konfliktområdene er vel verdt å forfølge, og fortellingen burde egentlig kunne romme dem begge. Men spesielt i filmens avsluttende del blir det påtagelig at de to atskilte plottlinjene kjemper litt om plassen, der de isteden burde vært sterkere knyttet til hverandre.
Dette er imidlertid mindre innvendinger mot en vellaget, velspilt og gripende film, som portretterer et fascinerende menneske og til en viss grad også en ikke alt for fjern fortid. Naturligvis til tonene av en masse heftig nattklubbjazz.