Autentisk om autisme
Modellen Gemma Ward dukker opp i dette sympatiske og velspilte australske dramaet om ungdomstid og autisme.
The Black Balloon - Australia 2008. Regi: Elissa Down. Med: Rhys Wakefield, Gemma Ward, Luke Ford, Toni Collette, Erik Thomson
Aldersgrense: 11 år
Den snart seksten år gamle Thomas flytter til en av Sydneys forsteder sammen med sin høygravide mor, yrkesmilitære far og en storebror med den krevende komboen ADHD og autisme.
Mer enn noe annet ønsker Thomas å blende ubemerket inn i det nye nabolaget, noe som ikke akkurat er lett forenlig med brorens tidvis svært utagerende atferd. Men så møter han den søte Jackie, som lærer ham å akseptere at man ikke kan velge seg en ny og perfekt familie. Og ett og annet om kjærligheten.
«The Black Balloon» er en velspilt film. Rhys Wakefield gjør en fin jobb i hovedrollen, likeså Luke Ford som den diagnosebelastede storebroren. Den unge modellen Gemma Ward imponerer også i rollen som sjarmerende og sympatisk «love interest». Dette skyldes muligens vel så mye karisma som reelt skuespillertalent, men man skal ikke kimse av naturlig utstråling på lerretet. Andre modeller har vist seg ikke å ha det.
Regissør og manusforfatter Elissa Down har selv vokst opp med to autistiske brødre, noe som forklarer at filmen kjennes både ektefølt og autentisk. Med sin realistiske, nærmest episodiske tilnærming er dette milevis unna Hollywoods versjon av lidelsen, fra den gang Dustin Hoffman portretterte «Rain Man». Likevel kan man ta seg i å savne drømmefabrikkens sans for struktur og komprimert historiefortelling.
Filmen bærer litt for mye preg av løsrevne dagboknotater koblet med i overkant fantasifulle ideer uten klare formål.
Dette viser seg på sitt mest absurde i form av at faren i familien synes å overlate alle beslutninger til en tøybamse (du leste riktig!), uten at dette på noe tidspunkt forklares eller problematiseres. I undertegnedes bok indikerer slike handlinger en eller annen rimelig alvorlig psykisk lidelse, men utover dette mildt sagt eksentriske karaktertrekket portretteres fyren som en vanlig, middelaldrende familiefar. Og jeg bare what, liksom. Slike innfall må enten strykes i manus, eller gis en tydelig hensikt.
Ikke desto mindre er «The Black Balloon» en svært sympatisk film. Men den hadde vært mye sterkere dersom regissøren hadde et like solid grep om dramaturgi som hun åpenbart har på personinstruksjon.
SE VIDEO AV THE BLACK BALLOON