Atle Pettersen: - Jeg spilte alltid fantastisk da jeg var litt i bakrus

Da NRK slapp nyheten om at Atle Pettersen (25) skal ta over som «Beat for beat»-programleder etter Ivar Dyrhaug, rablet det nesten for internett. Sosiale medier fråtset i nyheten, og mange lurte nok på hvorfor den tatoverte rockeren hadde sagt seg villig til å lede et slikt kose-program.

Selv sier han til Side2 at det ikke tok han et eneste sekunds betenkningstid å takke ja.

- Jeg brukte veldig kort tid på å si ja. Med en gang jeg fikk forespørselen, så tenkte jeg at «shit, dette er helt sinnssykt. Det er for stort å si nei til. Jeg får bare si ja og bli med på veien og se hva som skjer».

Han har selv deltatt to ganger i det populære programmet, og påstår han ser på det i ny og ne, selv om interessen var større da han var yngre.

- Det er et morsomt konsept. Det som er kult med det er at det er ren musikkglede. Det er konkurranse, men ingen skal stemmes ut. Det er deilig at det er et musikkprogram som bare handler om å ha det gøy.

Han burde vite hva han snakker om – Atle trådte inn i rampelyset for fem år siden, da han kom på andreplass i sangkonkurransen X Factor. Og han er klar over at det er store sko å fylle etter Ivar Dyrhaug, og sier han må finne sin måte å lede programmet på, han må «pønske ut hva mitt splitthopp skal være». Han har et stort repertoar å ta av i så måte.

TV-trynet

Noen høydepunkt kan ramses opp: Karrieren i spotlighten startet med deltakelse i Melodi Grand Prix Junior i 2003, etterfulgt av «Kjempesjansen» tre år senere. Året etter suksessen i «X Factor», danset han seg til topps i «Skalvi danse». Han kom på tredjeplass i «Stjernekamp» for to år siden. I jula var han barnas TV-onkel i «Julemorgen», i sommer guidet han TV-seerne fra «Sommerbåten» sammen med Nadia Hasnoui.

Samtidig har han hele tiden jobbet med musikken – blant annet i bandet The Scheen, og i oppsetningen «Beatles: It was fifty years ago today».

Du har mange hatter å bytte mellom, du skal ikke bare ta over hele showet i Beat for Beat da?

- Jo. Den første forandringen vi skal gjøre er å ikke ha gjester, så det blir bare meg. Pianist kan jeg også være, flirer han.

- Nei, slik sett tenker jeg at det er greit å skille mellom rollene – så det ikke blir Atle-show. Men synger publikum, så er jeg nok fristet til å synge med, det er vanskelig å være stille vet du, sier han og poengterer at han ikke har noe problem å skille mellom rollene – så får publikum selv heller oppfatte han som de vil.

For Atle har grepet de mulighetene han har fått - og han har en plan bak.

- Dette med programleder er noe jeg bare ble kastet inn i da jeg ble spurt om å lede Julemorgen. Jeg tenkte jeg måtte prøve det også, og det var tydeligvis noe jeg hadde talent for, ettersom jeg er blitt spurt igjen. Men jeg tenker at det å ha en slik jobb gir meg ro til å holde på med musikken. For musikkbransjen i dag er beinhard, du må gi ut veldig mye låter veldig ofte, for å være aktuell. Og da er det vanskelig å alltid treffe spikeren på hodet med de låtene man gir ut. Så ved å ha en slik jobb så får jeg roen til å gi ut musikk når jeg føler meg klar, og dermed er sjansen for at det blir bedre musikk større. Da er det ikke liv eller død om å gjøre å få noe ut.

Første skritt i kirken

For musikken er det viktigste, og det visste han selv tidlig.

- Jeg har holdt på med musikk hele livet. Jeg husker det ikke, men en tante har fortalt at da jeg var 3-4 år så sa jeg at når jeg ble stor, da skulle jeg flytte til Oslo og bli rocke-stjerne. Det var drømmen da jeg var liten.

Den drømmen er muligens oppnådd, muligens modifisert - men den gjelder fremdeles.

- Det viktigste for meg er musikken. Jeg jobber med et solo-album som jeg legger sjela mi i, og ikke minst masse penger i. For det koster jo. Så jeg føler at alt jeg gjør, skal bidra på et eller annet vis til det albumet, til det å være artist og gi ut musikk.

Atle begynte i Gulset kirkes barnekor da han var 4 år gammel, pianospillingen da han var 6. Som 11-12-åring skrev han egne låter, som han fremførte på skoleavslutninger.

Han er usikker på hvor den store interessen for musikk kom fra, men forbildene har i hvert fall endret seg med årene.

- På den tiden jeg drømte om å bli rockestjerne gikk det mest i Kaptein Sabeltann og Sesam stasjon, de var det shit da. Men det første jeg ble skikkelig fan av som jeg husker, var Bon Jovi. Jeg kjøpte alle platene og DVDene. Så har det utviklet deg derfra. Jeg er veldig glad i rock, men jeg er glad i så mye mer enn det. Mange har nok et forhold til meg som en rocka type, men jeg føler meg som så mye mer enn bare det.

Og definitivt. Dirigenten for koret guttungen sang i, var også organist i menigheten, og han spurte pianokyndige Atle om han ville lære å spille orgel. Selvsagt sa Atle ja.

- Jeg lærte meg på jukse-måten, som jeg kaller det. Men jeg spilte godt nok – jeg hadde min første gudstjeneste alene da jeg var 12-13 år. Å spille orgel i kirka var min jobb ved siden av da jeg gikk på videregående.

Så det ble ikke så mye ut på byen i helgene?

- Nja, litt for mye. Men jeg spilte alltid fantastisk da jeg var litt i bakrus.

Han spiller orgel sjeldent nå, men kan godt tenke seg mer. Som da han ble spurt om å spille i et vennepars bryllup, men måtte si nei grunnet tidsmangel. Søndager i kirka er derimot ikke så aktuelle.

- Det har med at jeg oftest er opptatt med spillejobber torsdag, fredag og lørdag. Det er litt deilig å ha fri søndag, smiler han.

Ny retning

Og for de som fortsatt tenker på Atle som han rocka fyren medtatoveringer, så kan det nye albumet kanskje overraske.

- Er man artist så tar det litt tid å finne ut hvem man er eller hvor man vil være i et musikalsk landskap. Og det er det jeg har holdt på med i alle disse årene, jeg har eksperimentert litt for å finne ut hva jeg passer best til. Og det har jeg nå, ved en ren tilfeldighet.

For Atle reiste til Los Angeles for å lage solo-albumet, noe som resulterte i et skritt bort fra poprockens verden.

- Jeg dro med en tanke om å gjøre en greie, og endte opp med noe helt annet, noe som er mer R n’ B. Produsenten ba meg prøve, vi lagde en låt og det funka sjukt bra. Så da tenkte jeg at «jaha, så det er dette jeg skal holde på med».

Låtene på plata – som etter planen skal slippes neste år – har han ikke skrevet alene. Han sier han sjelden gjør det.

- Ikke fordi jeg ikke kan, men det er morsommere å lage musikk sammen med folk. Er man to-tre stykker og pønsker ut noe og kjenner på den magien, det som skjer da er ganske unikt.

Du har gjort mye i mange musikalske retninger – du er ikke redd for å bli litt schitzofren?

- Nei, schitzofren er jeg jo, haha, så det er ikke noe å være redd for. Men det hender jo man kaster seg for fort rundt for å få ting ut, og det er ikke alltid det er så lurt.

Det er ikke bare musikalsk eller på TV han varierer og prøver nye ting. Også på fritiden utforskes mulighetene. For et par år siden begynte han å turne – fordi han hadde lyst å se hvordan det var.

- Det det måtte prøves det også. Jeg prøver det jeg får lyst til, sier han.

Fordi du får til alt, så da er det ikke så skummelt å prøve nye ting?

- Det kan ligge noe i det. Jeg føler jeg behersker mye, så ting ligger kanskje lett for meg.

Er det noe du ikke får til da?

- Ja, men det snakker vi ikke om, sier han og viser hvite tenner, før han gir etter for presset.

- Ok jo, jeg er ikke så veldig god i tennis. Det har jeg prøvd. Og det spiller jeg ikke noe særlig. Jeg får ballen over nettet, men jækla langt over. Og høyt. Og så er jeg veldig dårlig til å svømme.

Men du bader vel?

- Joda, jeg står med vann til livet. Dupper meg og går opp igjen.

Ja, men det er fordi vannet i Norge er så kaldt!

- Nei ... Altså, jeg kan jo svømme! Men ikke så langt, haha!

- Men det er vel sånn at de tingen man får til fortsetter man med, og de andre glemmer man heller.

Die trying

OK, vi glemmer det – og fortsetter med musikk. Som også andre kan, så klart.

Hva hører du selv på nå om dagen?

- Jeg hører på mye rart …

Han drar på det og plukker frem mobilen og sjekker spillelistene sine.

- Forrige uke hadde jeg en nostalgi-trip, da måtte jeg høre på skikkelig gammel metal. Og jeg har sjekket ut den siste singelen til Nick Jonas, den er kul. Ellers går det mye i Drake om dagen, det er stilig. Ex Ambassadors kom med en sjukt fet skive nylig, ramser han opp.

- Og så ser jeg at jeg har hørt på spillelista «Get fit or die trying», sier han smått utleverende.

Såpass ja! Angående Get fit og die trying, hva trener du?

- Da er det «pumping iron» som gjelde! Som forresten også er navnet på den andre spillelista på mobilen, ser jeg, ler han høyt, før han avslører at den ultimate guilty pleasuren er Westlife.

I senga

Han sier at treningen gjør jobben hans lettere, at han fort merker det de periodene det ikke blir tid til å trene så mye han ønsker.

- Jeg blir fortere sjuk og slapp og orker ikke så mye. Så jeg er veldig glad i å trene, jeg synes det er gøy, faktisk. Tro det eller ei, sier han – og avslører at han egentlig er veldig lat:

- Yndlingshobbyen min er å ligge i senga, spise pizza og se på serier, sier han skamløst, og røper at han endelig har begynt å se på «Prison Break», at det ellers går i «Game of Thornes» og dets like.

Så du går ikke tur i skogen og plukker sopp og slikt?

- Nei, egentlig er jeg drit lat. Jeg er sykt lat!

- Altså, jeg trener fordi det er moro, og jeg trener sammen med to av bestekompisene mine, som også synes det er gøy. Så det blir – i fare for å høres helt nerdete ut – den sosiale greia vi gjør sammen. Vi har det veldig gøy, trener og så lager vi noe mat etterpå. Og så er alle glad.

Sjekker man ut Atles profiler på sosiale medier, får man også et inntrykk av at han muligens er fotball-gæern. Han følger fotballaget Manchester United på Twitter.

- Da jeg var liten heiet alle gutta i gata hjemme på Manchester United , så da ble det det. Jeg var veldig interessert før, frem til jeg var 18-19 år, men jeg må innrømme at jeg ikke følger med så mye nå. Jeg er en veldig god medgangssupporter. Nå går det relativt bra, men det er ikke noe som står på spill ennå (Premier League har akkurat startet sesongen, red.anm), så da er det ikke så nøye.

Oppmerksomhetssyken?

Atle deler leilighet med kjæresten Cathrine Eide. De møttespå jobb, under «Skal vi danse». Atle danset og hun hadde ansvaret for å dekke programmet for TV 2s underholdningssider.

Men selv om – eller kanskje på tross av? – Atles popularitet, tok det tid før han klarte å overbevise om at de to passet sammen. For ifølge Atle, var det han som var den som ivret for et forhold.

- Jeg masa og masa, til hun ble med på det gitt!

- Jeg tror det var kjendisstempelet. En kombinasjon av bildet man danner seg når man har sett noen på TV eller lest om dem, at man snakker med andre som kan mene noe, og man danner seg et bilde som ikke stemmer.

Men du er mye fremme, om det er med musikk eller på TV. Man kan kanskje mistenke deg for å være oppmerksomhetssyk?

- Hahaha, ja, men jeg er jo oppmerksomhetssyk, så det å få oppmerksomhet passer meg veldig bra. Men jeg føler ikke jeg noen gang har vært på TV kun for å være på TV, jeg føler jeg alltid har hatt noe å komme med. Det vises i resultatene, om det har vært en TV-konkurranse eller responsen folk har når jeg har vært på skjermen.

Han angrer ikke på noe som er verd å bruke tid på.

- Livet er for kort til å tenke på ting man kan angre på. Men alt jeg har sagt nei til, er jeg veldig glad jeg har sagt nei til. Som «Skal vi stupe» blant annet.

Du kan jo ikke svømme, så det hadde jo vært en katastrofe!

- Ja, det hadde vært farlig. Men altså, en ting er at folk kan tenke jeg har vært mye på TV og gjort mye forskjellig, men jeg har jo sagt nei til mye mer, som man aldri hører om, enn det jeg har sagt ja til.

Hva tenker du selv da, når du ser gamle TV-opptak av deg selv?

- Er det ikke alltid flaut å se gamle opptak av seg selv? Men jeg ser for å lære og analysere hva jeg gjør, jeg har aldri sett på meg selv for gøy. Det er veldig lærerikt. En av de beste måtene å bli bedre på ting, er å filme seg selv.

Er du veldig selvkritisk?

- Ja, det vil jeg tørre påstå. Og så er det rart. Ser man seg selv på TV og tenker at «det var jo ganske bra», så går det to år og det virker helt fælt. Klærne, frisyren, hvordan man gjorde tingene …

«Oh my God, vi elsker Atle»

Han har trolig et annet blikk på seg selv enn sine fans. De elsker Atle. Og har du noenlunde ok syn på begge øynene, så kan du ikke unngå å se at Atle er noen hakk over snittet pen. Han er den som ofte får ord som«sexy» og «kjekkas» brukt i samme åndedrag som navnet sitt.

- Utseendet kan ofte jobbe litt mot en. Mest i musikkbransjen kanskje, sier han og drar på det en god stund.

- Nå tenker jeg hardt her. Men nei, jeg føler ikke jeg har hørt det så mye. Eller, jeg har hørt jeg ser helt all right ut, hehe, men jeg har aldri hørt jeg ikke kan noe eller er dum. Jeg tror det handler om å levere på det man gjør, uansett om det er i en regnskapsbedrift eller på en scene. Da er det ingen som kan ta deg på det.

Og han jobber. Vanligvis ligger Atle et år i forkant når det gjelder planer og jobber. «Beat for beat» er noe han skal minst et par år fremover. Det pågående Beatles-showet han er med i skal gå i fire år til. Han virker ustoppelig, det er fristende å spørre om man kan sammenligne han med Paul McCartney på 73 og som fortsatt holder koken, det er fristede å spørre hvor lenge han selv kan holde det gående som artist, TV-fjes, holde seg varm i rampelyset.

- Man holder på så lenge man synes det er gøy, så lenge kroppen holder …

Begynner han, før han bryter av i nok et superhvitt- glis og setter øya i meg.

- Haha, det der er jo fælt å si når man er 25 år!