Atle Antonsen imponerer

Grand Hotel.

Norge, 2016.

Regi: Arild Fröhlich.

Med: Atle Antonsen, Vera Vitali, Håkon Bøhmer, Gard Eidsvold, Arthur Berning, Tone Mostraum, Lars Jørgensen.

Aldersgrense: Tillatt for alle.

Regissør Arild Fröhlich står bak publikumsfavoritter som «Pitbullterje» og «Doktor Proktor»-filmene. Felles for filmene hans er at de tilsynelatende er komedier, men at de samtidig forteller om mennesker som føler seg utenfor og annerledes.

I «Grand Hotel» forteller han også om utskudd som prøver å finne sin plass i verden. Men denne gangen er komedie-biten byttet ut med drama.

Axel Farstad var en gang en glimrende forfatter som skrev en av landets beste bøker. Ti år etter er han en alkoholisert skygge av mesteren han en gang var. Med både skrivesperre og en dødsdom hengende over seg, tar han inn på Tårnsuiten på Grand Hotel i Oslo for å skrive sitt siste mesterverk.

Men ting går ikke etter planen. Plutselig er han barnevakt for Noah - en tiåring med ADHD og Tourettes.

Atle Antonsen viser hvilken glimrende skuespiller han er i rollen som Axel Farstad. Antonsen har fått oss til å le i årevis, men her beviser han at han også gestalter mer krevende roller. Axel Farstad er en befriende usympatisk hovedperson. Men selv om han er brutalt ærlig og ikke legger skjul på sin forakt mot enkelte mennesker, har han en sårhet som også kommer fram.

Debutant Håkon Bøhmer er herlig som Noah. Det er ikke lett å spille i film, og særlig ikke når karakteren du spiller har ukontrollerte tics. Dette løser Bøhmer på en utmerket måte, og dette er nok ikke det siste vi ser at den unge gutten.

Historien er i seg selv ikke spesielt original. Det er laget mang en film om sure gubber som uvillig blir venn med et barn, som «St. Vincent» og «About a Boy». Likevel klarer Frölich å unngå de største klisjeene, og han tar flere uventede veier underveis.

Likevel blir dessverre noen deler av historien forutsigbare, og det trekker ned helhetsinntrykket noe.

Frölich inkluderer hotellet på en god måte, og filmen har flere fine scener hvor kameraet følger karakterene gjennom hotellets korridorer og vakre rom. Dette er med på å gjøre at filmen skiller seg ut fra lignende filmer.

«Grand Hotel» er først og fremst en dramafilm, med noen komiske elementer innimellom. Den kunne med fordel vært enda mer leken, noe Frölich har vist at han er flink til tidligere. Da ville kontrastene mellom hovedpersonene kommet klarere frem, og karakterenes problemer ville blitt tydeligere.

Men Frölich lykkes i å lage en interessant film med sterke karakterer. Alt i alt er «Grand Hotel» en underholdende film som passer for alle som noen gang har følt seg litt annerledes.