Annerledes om døden

Ennå er det tid (Le Temps Qui Reste) – Frankrike 2005. Regi: Regi: François Ozon. Med: Melvil Poupaud, Jeanne Moreau, Valeria Bruni-Tedeschi, Daniel Duval, Marie Rivière, Christian Sengewald og Louise-Anne Hippeau.

Aldersgrense: 15 år.

Regissør Ozon har ikke lat melankolien ta overhånd når han velger å skildre Romains siste tid. Motefotografen faller om under et fotooppdrag og får beskjed om at en ondartet svulst ikke gir han lang tid å leve.

Mange av hans nærmeste føler han ikke det er naturlig å snakke med. Bare bestemor er en riktig samtalepartner gjennom livet siste fase.

Rett etter diagnosen tar Romains initiativ for å avslutte sitt forhold til en mannlig partner. Han går inn for å såre de han elsker, og på den måten skyve dem bort fra den ubehagelige sannhet som hviler over han skjebne. Et hatsk forhold til sin søster retter han også opp, mens det ennå er tid. De får ikke vite at han snart er borte, men blir på en måte forberedt på det som skal skje.

Egen terapi går gjennom den allerede omtalte bestemoren. Og det er på veien til og fra Paris at han treffer på en kvinne som gjerne vil ha han til å befrukte henne. Hun og mannen finner her en som ikke har så mye mer å utrette. Et slikt oppdrag gir kanskje litt mening på tampen av livet.

En kokainsniffende, homofil og selvopptatt fotograf på dødens rand er kanskje litt originalt, men aldri kontroversielt. Denne siste tiden er nydelig portrettert, men rører heller ikke nevneverdig. Kanskje fordi vår mann virker å ha innfunnet seg med situasjonen. Det er deilig å få en slik historie også ¿