Anmeldelse: «Witcher 2»

Et gigantisk rollespill med voksne temaer, en ny mytologi (dog er dette en oppfølger, men den er ny i forhold til andre spill) i en rik fantasisetting er en sjelden vare. Witcher, den første, var et utrolig forsøk på å gjøre noe nytt hvor dine interaksjoner med andre figurer i spillet forandret mye. Ikke på en humoristisk, tullete Fable 2-aktig måte, men på en voksen, nærmest realistisk måte. Det fungerte relativt godt, og spillet ellers var en stor opplevelse. Nå er oppfølgeren endelig her. Eller den har vært her en liten stund, men vi kommer med vår anmeldelse nå.

Det finnes egentlig to typer anmeldelser av spill som dette. De som er raskt ute etter å ha testet en prøveversjon tidlig, og de som er raskt ute etter å ha spilt spillet sammenhengende i et par døgn. Vi har gjort det på den tredje måten, som ikke er veldig vanlig. Siden spillet ble gitt ut i sin fullversjon har vi spilt oss gjennom spillet. Ikke bare en gang, men to ganger. I tillegg har vi testet svært mange forskjellige valg i spillet for å se hva som skjer, som de sier på TV 2.

Resultatet er denne anmeldelsen som da strider både mot alle vedtatte sannheter om fart på nett, og hvordan anmeldelser vanligvis gjør. Dog passer det utmerket til et spill som Witcher 2. Det er riktignok et actionfylt, voldelig og drivende spill. Samtidig som det er en utrolig historie hvor valg ikke skal gjøres alt for lett.

Unikt er det ikke lenger at et rollespill forandrer seg etter hva man gjør, og sier. Mass Effect 2 er det ultimate beviset på at interaktiv historiefortelling er både strålende, givende og noe helt spesielt. Forskjellen fra det spillet og dette er at valgene faktisk er mye mer subtile. I spillene til Bioware kan du - i stor grad - gjette resultatet, selv om det moralske i hvert valg ikke er like åpenbart. I Witcher 2 får du voksne avgjørelser som garantert kunne vært med på å utforme en psykologisk profil av deg, om folkene bak hadde hatt lyst til det.

Et rollespill som Witcher 2 står og faller på historien, og la oss bare si det med en gang. Witcher 2 står, som bare det. Det er en gripende, strålende historie fra begynnelsen nesten helt til slutten. Uten at vi skal avsløre noe så kunne vi ønsket oss en noe bedre avslutning på spillet, men - la gå - vi får vente på Witcher 3, eller nedlastbart innhold. Selvfølgelig kunne vi avslørt noe av hva som skjer, men det gjør vi aldri. Er du ikke kjent med Witcher (det første spillet) skal du få den raske introduksjonen: Du er et slags misfoster (du kalles i hvert fall det) som er overmenneskelig siden du har ekstra krefter og kan magi. Witchere brukes for å drepe monstere, og er ettertraktet av både vanlige folk, rikinger og embedsmenn. Og, ja, det er ALT vi gir deg.

Kampene i spillet er engasjerende, men kan - etter en god stund i spillet, bli noe ensformige. Misforstå oss rett, det er utrolig å gøy å kjempe i Witcher 2, men noen av situasjonene du havner opp i er litt overenkle i sin form. Ikke at det er unikt for rollespill...

Grafikk, lyd og presentasjon er strålende. Det er enkelt små feil, som sikkert blir rettet etter hvert og enkelte av stemmene er kanskje litt vel overdrevne. Det trekker likevel ikke mye ned.

Der spillet virkelig er hode og skuldre over andre rollespill (og dermed, konklusjonen med en gang: Det beste rollespillet for voksne på PC) er tonen i hele spillet. Akkurat som i en strålende film (Se7en, Fight Club, American Beauty) med nettopp det gjør det spillet enda bedre enn det egentlig er. Hadde noen med mindre sans for historiefortelling laget dette spillet ville det ikke vært i nærheten av så bra.

Så, for å gjøre dette enkelt - er du voksen nok er dette bra nok. Uansett.