Anmeldelse: «Vanquish»

Mange ser rart på meg når jeg fremmer følgende påstand, men pytt – skytespill er den meste varierte sjangeren som finnes. På den ene enden av skalaen har du seriøse titler (eller forsøk på å være) som «Medal of Honor» og «Gears of War», mens du på den andre siden finner spill som hører mest hjemme på asylet.

Herlig harry

Tredjepersonsskytespillet «Vanquish», laget av folkene som blant annet står bak det strålende «Bayonetta», tilhører sistnevnte gruppe. I løpet av spillet møter du den ene enorme fienden heftigere enn den andre, en tilnærmet uendelig hær av barske småroboter og hovedpersonen kan gjøre triks som får det meste til å blekne.

Du tar kontroll over den kjederøykende supersoldaten Sam, som sammen med blant annet en hissig general og en søt jente skal ordne opp i en fiktiv fremtidskrig mellom USA og Russland. Historien er herlig harry og dialogen akkurat så tåpelig at den er morsom, men begge to kunne stått til terningkast en og det hadde ikke hatt noe å si.

3213

Macholykke

Stjernen i «Vanquish» er nemlig Sam sin kritthvite drakt og mulighetene den åpner for. Du kan spille spillet som «Gears of War» og aktivt søke dekke, men da går du glipp av brorparten av moroa.

I tillegg til å sakke ned tiden, lar drakten Sam fyke bortover gulvet i en utrolig fart og utføre diverse heftige akrobatiske stunts. Hva sier du til for eksempel først å drepe et par fiender mens du sklir langs gulvet, for så å ta en liten salto, sakke tiden og knerte noen til mens du fortsatt er i lufta? Eller hva med en piruett mens du holder inne avtrekkeren og sprer ødeleggelse, før du fiser av gårde, tar kontroll over en kjemperobot og ekspederer resten av skurkene? Samtlige kamper byr på minst et par slike høydepunkter, nakkehårene kommer til å reise seg og du brøle av ren og skjær macholykke.

Lekker leking

«Vanquish» åpner for kreativ leking på høyt nivå og vet å belønne deg, jakten på bonuser og høyere poengsummer er både avhengighetsdannende og tilfredsstillende. Følelsen av å mestre en bane og klare den på den mest elegante måten er skikkelig deilig, i tillegg til at det ser utrolig stilig ut.

Både Sam og de andre figurene og fiendene er detaljerte og godt animerte, for eksempel minner hovedpersonen om en OL-mester i turn der han slenger seg rundt. Omgivelsene er minst like flotte, og som om ikke det var nok så flyter spillet som en drøm på både Xbox 360 og PS3. PS3-eiere trenger med andre ord ikke være redd for å ha fått servert enda et «Bayonetta», en av de dårligste konverteringene i manns minne.

Lyden er av samme høye kvalitet og «Vanquish» fortjener et skikkelig anlegg. Musikken er deilig japansk spilltechno, mens eksplosjonene er akkurat så tunge og fyldige som de skal være.

Kort

Dessverre har «Vanquish» et par problemer og det største er at det er litt kort, i hvert fall hvis du ikke er av typen som liker å jakte på høyere poengsummer. Med mindre du skrur vanskelighetsgraden helt opp tar det ikke mer enn fem-seks timer før spillet er over, noe som er lite.

Et annet minus er at kontrollsystemet ikke akkurat er nybegynnervennlig, i starten er det lite som kommer til å gå som du vil. Heldigvis tar det ikke så altfor lang tid før du blir varm i trøya og det er mer enn verdt å holde ut, men i hvert fall den første timen kan være ganske så frustrerende.

Strålende action

Alt i alt byr «Vanquish» på strålende, heftig og lekker action som du vil oppleve. Spillet er verken langt eller nybegynnervennlig, men den avhengighetsdannende jakten på mer poeng og følelsen du får når du begynner å få til ting mer enn veier opp. Det skal mye til for at dette ikke ender som et av årets beste actionspill.