Anmeldelse: The Shannara Chronicles
Er dette fantasyserien som vil gjøre ventetiden til neste sesong av Game of Thrones litt kortere?
Denne tv-serien er basert på Shannara-bøkene av Terry Brooks. Det var færst tre bøker som ble gitt ut mellom 1977 og 1985, senere flere. Akkurat det er viktig, men det blir et poeng litt senere.
At Brooks kan sin fantasy er det ingen tvil om, og Shannara-bøkene som blander både klassisk fantasy (alver, magi m.v.) med science fiction (det hele foregår i vår framtid hvor verden slik vi kjente den har gått under) er gode.
TV-serien er produsert for MTV. Her i Norge ser du den på HBONordic.
Den første episoden er en dobbeltepisode, og lang som en tradisjonell film. Du blir kastet inn i en verden hvor du raskt møter alver, hører om troll og møter en gjeng med tenåringer med tenåringsproblemer.
For selv om dette har blitt forsøkt å framstilt som en slags Game of Thrones så er det absolutt ikke det. For det første er selve grunnmaterialet veldig forskjellig, og for det andre er historien i Shannara-bøkene mye mer forutsigbare. Faktisk ligner det egentlig ekstremt mye på tradisjonelle rollespill på PC/spillkonsoll. En gruppe med alver, mennesker, halv-alver, tyver, krigere og magikere samles for å kjempe mot det onde. Det må gjøres ved å bringe gjenstand Y til sted X.
Og det er helt greit.
Hovedrollene trakteres av Poppy Drayton, som du garantert vil nærme seg stor kjendisstatus. Akkurat vakker nok, akkurat tøff nok. Sammen med seg har hun spanske Ivana Baquero (som spilte så utrolig som 11 år gammel i Pan's Labyrinth), Austin Butler (delvis kjent fra Carrie Diaries) og vel, John Rhys-Davies (Lord of the Rings, Indiana Jones). Ikke overraskende er sistnevnte en showstealer, mens kjekkasen Austin Butler krever litt salt for å svelge sammen med alt det søte.
For her kommer 80-tallet inn. Fantasysjangeren har utviklet seg mye siden den gangen, og de tre tenåringene (vel, i virkeligheten er alle over 20) i serien blir litt vel sukkersøte i lengden. Til og med den rebelske roveren (Ivana Baquero) blir et veldig søtt kamferdrops.
Serien starter heller ikke særlig bra, og det tar lang tid før du føler noe som helst for noen. Fomling, litt for mange effekter bare fordi og lange blikk. Så, akkurat i det du er i ferd med å gi opp hele greia begynner det å bli bedre. Slutten på episode 2 (eller andre halvdel av premieren) er så god at man tar litt til.
Og så blir det bedre. Det tar seg opp i episode 2 og enda mer i episode 3. Kanskje fordi man begynner å tåle den gigantiske kopien av alle 80-tallshelter som er Austin Butler eller kanskje fordi alle slutter å være vakre hele tiden. Mest er det nok fordi grinebiteren Manu Bennet (kjent fra Arrow og Azog i Hobbiten) som druide stjeler så mye oppmerksomhet fra fjortisproblemene at det blir et hakk bedre.
Amerikanske anmeldere har kalt serien for mer Star Wars enn Game of Thrones, og det er et poeng. Dette er i hvert fall mer 1977 enn 2010 mange ganger, men det fungerer fint det.
Fortsetter serien utviklingen videre etter de fire første episodene kan dette bli svært severdig. Bare så lenge du klarer å svelge unna litt Hunger Games/Twilight/FullHouse før det begynner å bli litt mer voksent, eller i hvert fall voksent nok. Dog så voksent som Game of Thrones blir det aldri. Her er det amerikansk seksualitet som gjelder.
Anbefalt, men husk saltet. Hvis ikke det blir det litt for søtt.
Serien har premerie 6. januar i Norge.