Anmeldelse: The Legend of Zelda: Skyward Sword

Forventninger er noe av det både beste og verste som finnes. Du går og gleder deg mer og mer til noe, men samtidig blir fallhøyden større jo lenger tid som går. Hva hvis for eksempel spillet, plata eller filmen ikke leverer varene?

Vond venting

Som blasert spilljournalist har jeg nesten sluttet å ha forventninger til spill, jeg har blitt skuffet så altfor mange ganger. Likevel, det finnes ett unntak, og det er Nintendo. Hver eneste gang den japanske kjempen annonserer et nytt spill i en av hovedseriene sine, får jeg sommerfugler i magen, setter et kryss i kalenderen og begynner å telle dager.

De første hintene om «The Legend of Zelda: Skyward Sword» dukket opp allerede i 2008. Ventetiden har vært lang og hard, men nå er spillet endelig her og det overgår mine skyhøye forventninger. Nintendo har med andre ord gjort det igjen og skapt nok en spillklassiker.

Frustrerende start

Likevel, de første par timene i spillets nydelige eventyromgivelser var frustrerende. I tillegg til at Link, hovedpersonen, har blitt utstyrt med en irriterende hjelper som i starten blander seg i alt, er kontrollsystemet uvant. Forgjengeren «Twilight Princess» sin tilfeldige veiving har blitt byttet ut med et system hvor du styrer sverdet direkte. For å få til dette benytter spillet seg av mulighetene i «Motion Plus», med andre ord må du ha tilbehøret eller en kontroll med det bygget inn.

Nintendo har klokelig nok begrenset antall mulige angrep til åtte, men det tar tid å bli vant til å styre sverdet og tilpasse seg hvordan spillet definerer angrepene. I starten ble det mange bomangrep og tapte hjerter som følge av at spillet og jeg var uenige.

Verdt å holde ut

Heldigvis trengte kontrollsystemet etter hvert inn, og rundt 38 av de 40 timene jeg brukte på «Skyward Sword» var blant de beste jeg har tilbrakt med noe tv-spill noensinne. Omgivelsene er fortryllende, hver eneste minste lille del av spillet er gjennomtenkt og strålende designet, du må leke og eksperimentere, vanskelighetsgraden er perfekt balansert og historien er spennende.

For å vende tilbake til kontrollen - det er så mye mer tilfredsstillende å ta rotta på en fiende fordi du har vært flink, enn fordi du var heldig med kontrollviftingen og automatikken. Utviklerne serverer et stort utvalg fiender som ofte må beseires på snedig vis. For eksempel må en type fintes ut med smarte angrep, en annen krever at du kapper av samtlige tre hoder på en gang, mens en tredje må lures på rygg. Bossene er for øvrig like fantastiske som alltid og hver eneste feide kommer til å etse seg fast i hukommelsen.

Fantastisk spillbarhet

Kronologisk er «The Legend of Zelda: Skyward Sword» det første spillet i «Zelda»-serien og fortellingen er av ypperste klasse. Nintendo serverer både interessante figurer, humor, flotte mellomsekvenser og en hovedfiende som er så ond at jeg fikk frysninger nedover ryggen. Jeg skal ikke avsløre noe av handlingen, men kan si så mye som at du virkelig har noe å glede deg til.

Spillet består både av åpne områder som du får utforske relativt fritt og de klassiske hulene. Omgivelsene er, akkurat som i de andre «Zelda»-spillene, makeløse. De er store, innholdsrike, varierte, elegant designet og huser de beste oppgavene jeg har sett. Oppgavene er kreative og krever eksperimentering, at du benytter ulike gjenstander og at du tenker deg grundig om. Løsningene er bestandig såpass elegante at du kommer til å klaske deg selv i panna og lure på hvorfor det tok sånn tid.

Rett og slett nydelig

Nintendo gjør også det Nintendo kan best, nemlig å benytte omgivelsene på flere forskjellige og ofte imponerende og overraskende måter. Du er ofte innom samme område flere ganger, men takket være ulike endringer føles det aldri som resirkulering. I tillegg er det noe ekstra kult med ting som er kjent, men samtidig ukjent.

Teknisk er «Skyward Sword» noe av det flotteste jeg har sett, på tross av at det kjører på den relativt begrensede Wii-maskinvaren. Den maleriaktige grafikken er griselekker og flyter som en drøm, Nintendo klarer å få frem særtrekkene til de ulike figurene og animasjonene er silkemyke. Musikken er såpass at det er verdt å punge ut ekstra for spesialutgaven for å få med lydsporet, mens lydeffektene bestandig passer perfekt.

Småtteri

Dessverre er det noe grums, men det er småpirk og ikke noe som har noe å si. «Skyward Sword» har en sjelden gang litt problemer med å plukke opp bevegelsene dine, og medhjelperen din slutter aldri helt med å være irriterende. Heldigvis er hun for det meste valgfri og slutter å blande seg etter de første par timene.

I tillegg kan man klage på at Nintendo ikke har fornyet serien nok. Selv om det er mye nytt, bygger «Skyward Sword» på samme grunnmur som de andre «Zelda»-spillene. Likevel, når det gjelder denne serien, blir det som å klage på at eventyrforfattere likte å bruke tallet tre. Riktignok er spillet skodd over en kjent lest, men det skiller seg likevel veldig fra forgjengerne.

Pensum

«The Legend of Zelda: Skyward Sword» er, kort oppsummert, alt man kan ønske seg av et spill. Enkelte småfeil til tross - dette er et spill du rett og slett må spille, om du så må kjøpe en Wii for å få gjort det.