Anmeldelse: Splinter Cell: Blacklist

«Splinter Cell»-serien fra spillgiganten Ubisoft begynte helt tilbake i 2002 og har vært med på å definere den stadig like populære snikespillsjangeren. Som superspionen Sam Fisher har vi lurt terrorister trill rundt ved hjelp av høyteknologiske leketøy og stilige akrobatiske manøvrer. «Blacklist» bygger videre på «Conviction» fra 2010 og leverer en mer actionfylt og eksplosiv opplevelse enn de tidligere spillene i serien.

Heldigvis betyr ikke det at snikingen har blitt byttet ut med skyting, faktisk tåler knapt Sam noen ting så du vil unngå å havne i de smarte fiendenes søkelys. Skyggen er din venn og de aller fleste situasjoner kan løses på flere måter, avhengig av hvilke leketøy du har tilgjengelig. Oppdragene i «Blacklist» er åpne og spillet oppmuntrer til eksperimentering, du kommer til å spille enkelte brett igjen og igjen. Følelsen når du finner en elegant løsning på en situasjon er enormt tilfredsstillende.

Historien, som er så Tom Clancy som overhode mulig, er spennende og godt forfattet og sender deg jorda rundt. Omgivelsene er godt designet, varierte og fulle av ting å både se på og gjøre. At alt ser lekkert ut og at kontrollen fungerer som ei kule hjelper selvfølgelig også på.

I tillegg til en lang og god enspillerkampanje (10-12 timer), huser «Blacklist» en underholdende flerspillerdel. Du kan enten samarbeide med en annen spiller (både lokalt og over nett) om å løse 14 spesialdesignede oppdrag, eller ta del i den fantastiske «Spies vs. Mercs». Ett lag med spioner og ett med soldater skal kjempe mot hverandre og de to har veldig forskjellige egenskaper og spillestiler. Kampene er uten unntak intense og eksepsjonelt underholdende.

Det eneste jeg har å utsette på «Splinter Cell: Blacklist» er at Ubisoft har holdt seg godt innenfor komfortsonen sin, dette er ikke veldig innovativt. Likevel, når et spill såpass underholdende som «Blacklist» er det sånt som bare ødelegger for toppkarakteren. Hvis du er klar for en høyoktan spiontriller, er det bare å slå til.