Anmeldelse: Spec Ops: The Line
«Spec Ops: The Line» får deg til å tenke over krigens grusomheter.
Med et par hederlige unntak, har de siste års skytespill vært kraftig inspirert av virkelige kriger og konflikter. Fortellingene har typisk vært av den klassiske sort/hvitt Hollywood-typen, det er aldri tvil om hvem som er heltene og at konflikten kan rettferdiggjøres.
Luksusparadis i ruiner
Yager, utviklerne bak «Spec Ops: The Line», har hatt som mål å gi oss noe mer gjennomtenkt. Spillet er satt seks måneder etter at en enorm sandstorm begravde overdådige Dubai. Et mystisk radiosignal fra en antatt død krigshelt pirrer nysgjerrigheten til amerikanske myndigheter, og en tropp på tre spesialsoldater blir sendt inn.
Soldatene har knapt rukket å entre byen før de oppdager at noe er veldig galt. Andre amerikanske soldater skyter mot alt og alle, CIA har alliert seg med det som i utgangspunktet virker som opprørere og sivilbefolkningen betaler en skyhøy pris.
Krig på sitt mest skitne
Jo lenger inn i spillet du kommer, jo mørkere blir det og grensen mellom rett og galt viskes mer og mer ut. Historien er provokativ, interessant og intens. Yager viser krigens skitne sider på en skikkelig måte og får deg til å tenke over krigens grusomheter og konsekvenser.
Utviklerne fortjener også skryt for måten spillet er lagt opp på, det har en sånn driv at det knapt er et eneste kjedelig øyeblikk i løpet av de rundt sju timene enspillerdelen varer. På tross av at «Spec Ops: The Line» foregår i noe som har blitt til en ørken, er omgivelsene varierte og interessante. Hovedpersonene, hvorav du styrer den ene, er troverdige og fremstår som mye mer reflekterte enn noen av de andre i sjangeren.
Generiske kamper
Dessverre faller spillet gjennom på enkelte punkter, hvor av det største minuset er kampsystemet. Som de fleste andre utviklere av tredjepersons actionspill har Yager latt seg inspirere av «Gears of War», og som de fleste andre har de bare nesten fått det til. Kampene går ut på at du søker dekke, spretter frem for å skyte uheldige fiender og gjemmer deg igjen.
Systemet har ingen fundamentale feil og kampene er helt greie, men det føles som man har utkjempet dem hundrevis av ganger før. I tillegg har utviklerne slurvet, for eksempel er det litt bingo om hovedpersonen søker dekke eller bare blir stående når du når en hindring.
Treg flerspiller
To andre minus er grafikken og flerspillerdelen. Når alt fungerer ser «Spec Ops: The Line» fabelaktig ut, men grafikkmotoren er plaget med feil som at teksturer tidvis lastes tregt og objekter som plutselig dukker opp. Flerspillerdelen sliter med at styringen føles litt treg og upresis, noe som rett og slett ikke er godt nok.
«Spec Ops: The Line» er et solid og interessant skytespill som tør å utforske temaer konkurrentene skyr som pesten. Med et mer gjennomarbeidet kampsystem hadde terningen vist en høyere, men system ødelegger ikke opplevelsen og spillet er fortsatt vel verdt en titt.