Anmeldelse: Ridge Racer

Kommentar: Denne saken får deg kanskje til å lure på om vi i Spillmagasinet har blitt så slappe at vi resirkulerer anmeldelser fra 2005, fremfor å lage nye ting. Svaret på det er ja, i tillegg til at vi liker å bruke tid og spalteplass på gode spill. «Ridge Racer» til Vita er et skrotspill uten mål, mening og noe særlig innhold, som går ut på at du skal kjøre enkeltløp og delta i en slags onlinekonkurranse mellom fire lag.

Istedenfor å kaste bort penger på det spillet, bør du heller bruke dem på «Ridge Racer» til PSP, som koster 75 kroner i Vitas nettbutikk. Spillet har tålt tidens tann og er fortsatt utrolig morsomt, utforende, gjør så det kiler i magen og så nakkehårene reiser seg og byr på mer enn nok innhold. I tillegg er lastetidene vesentlig kortere når du kjører det på en Vita, noe som gjør hele opplevelsen enda bedre. Bare husk og slå på «Bilinear filtering», ellers kan det være at øynene dine får seg et lite sjokk.

Jeg har aldri blitt så betatt av et spill som «Ridge Racers». Da bilene rullet over skjermen for første gang var jeg helt mo i knærne. Et håndholdt spill har aldri sett så pent ut. «Ridge Racers» er, sammen med «Wipeout Pure», det spillet som best demonstrer hvor kraftig PSP er.

Da jeg oppdaget at det befant seg en hel del innhold under den skjønne overflaten, skjønte jeg at det måtte bli oss to. «Ridge Racers» inneholder en bråte baner, turnerninger og biler som må låses opp. Kombinert med en fabelaktig flerspillermodus sier det seg selv at «Ridge Racers» ikke er over på en kveld.

Kontrollen er et kapittel for seg selv. Som alle arkadebilspill er «Ridge Racers» lett å komme inn i, men vanskelig og ikke minst tilfredsstilende å mestre. Bilen lystrer ditt minste lille vink, noe som er et mareritt i starten. Heldigvis er Klasse 1-bilene snille og går ikke fortere enn at du rekker å lære deg de grunnleggende teknikkene. Men hastigheten stiger gjevnt og trutt, og når du har kontroll over Klasse 7-kjøretøyene er du kongen på haugen.

I tillegg til de sju klassene kommer bilene i tre forskjellige varianter avhengig av hvordan de oppfører seg på veien. Du må også lære deg å sladde for å samle nitro. Det å sladde uten og miste for mye fart tar tid å lære seg, men er kanskje den viktigste teknikken i hele spillet. Du kan bare ha tre fartsøkninger på en gang, og hvor du havner på resultatlista er ofte avhengig av at du bruker de riktig.

Løpene varer i alt fra noen få minutter til et kvarter og varierer i vanskelighetsgrad. De første bør selv den dårligste trafikant komme seg gjennom uten nevneverdige problemer. Men mot slutten er det like før maskinen får ublide møter med veggen. Enkelte av løpene krever at du kjører feilfritt, hvis ikke suser datamotstanderen forbi og du skriker og banner verre.

Dessverre går alle løpene ut på det samme. Du starter alltid på siste plass og skal komme på en bestemt plass eller bedre. Vi kunne tenkt oss litt mer variasjon, for eksempel turnerninger hvor samlet poengsum avgjør vinneren og startposisjon underveis.

Miljøene du kjører rundt i er varierte og lekre å se på. Du opplever blant annet en storby om natta og Middelhavskysten. Hakking er et fremmedord, «Ridge Racers» flyter som en drøm. Lyden er også kjempebra, forutsatt at du bruker gode øretelefoner. Gjør du ikke det, høres bilene ut som gressklippere.

Selvom det ikke er så mange miljøer, har Namco gjort en god jobb med å skille de ulike banene fra hverandre. Du tenker skjelden over at du har vært innom samme parti eller sett samme fjellkjede før. Løypene er hentet fra seriens andre spill, men har gjennomgått kraftig plastisk kirurgi. De har blitt finpusset og justert og er enda mer utfordrende..

Ja, det er egentlig et 10 år gammelt spill. Ja, det kunne hatt fler løpstyper. Men det får ikke hjelpe. «Ridge Racers» er en fabelaktig, underholdende og fartsfylt opplevelse ingen PSP-eier bør være uten.

Kjøper du «Ridge Racers» og PSP kommer du aldri i verden til å angre.