Anmeldelse: Nintendo Land
«Nintendo Land» er ikke noe nytt «Wii Sports».
Nintendos nye Wii U må være en vanskelig maskin å selge. På utsiden ser den mer eller mindre ut som sin eldre bror, spillutvalget består stort sett av 360- og PS3-titler, og kontrollen med den store skjermen er alt annet enn selvforklarende.
Gode ideer
«Nintendo Land», som følger med maskinen hvis du kjøper Premium-pakken, har fått den ærefulle oppgaven av å demonstrere hva Wii U er god for. Måten det gjøres på er gjennom 12 forskjellige småspill, som alle nytes best sammen med flere. Spillene er satt til forskjellige kjente Nintendo-univers, og hovedrollene innehas av Miier utkledd som Nintendo-figurer.
Samtlige av småspillene oppfyller oppdraget, er basert på en god ide og er underholdende i starten. Dessverre tar det, med ett hederlig unntak, ikke lange stunden før de blir kjedelige. I motsetning til «Wii Sports», som var Wiis motsvarighet, er spillene simple og føles mest som små demonstrasjoner.
En klar favoritt
Unntaket er et spill basert på den undervurderte Gamecube-klassikeren «Luigis Mansion». En spiller spiller som spøkelse, mens opptil tre andre inntar rollen som spøkelsesjegere.
Spøkelsesjegerne må følge med på TV-skjermen og ser bare så langt lommelyktene når, mens spøkelset har full oversikt takket være skjermen på kontrollen. Resultatet er intenst, spennende og underholdende.
Ikke mer enn middels
Alt i alt hører «Nintendo Land» hjemme midt på treet. Spillet byr på noen timer med enkel moro og klarer å vise hva maskinen er god for, men det er det.