Anmeldelse: «Need for Speed Most Wanted»

Undertegnede har alltid hatt en solid forkjærlighet for Need For Speed-serien, og har fulgt det siden den spede begynnelsen. Serien har hatt sine opp- og nedturer, men jeg har alltid stått trofast ved spillets side.

Fjorårets utgave av Need For Speed var derimot en solid skamplett. The Run var enkelt og greit en fantastisk god idé, som var oppsiktsvekkende dårlig gjennomført. Det la jeg ikke spesielt mye skjul på i fjor, og følte meg ganske snill da terningkast 2 ble rullet.

Anmeldelse: Need for Speed: The Run

Tradisjonen tro kontaktet jeg igjen EA før årets lansering, og spurte om det var mulig å få til sendt en nedlastingskode til PC-versjonen. Ting kan derimot tyde på at selskapet husket fjorårets anmeldelse, for i år fikk vi ikke noe ja på den henvendelsen. (En Xbox-versjon er jeg derimot informert om at har dukket opp.)

Det er ikke det at vi er så gniene, og det er ekstra spennende å se hva som skjuler seg når distributøren ikke svarer pressen - så vi betalte for det selv.

Burnout møter Hot Pursuit og Underground

For andre gang er det den britiske utvikleren Criterion som står bak et Need for Speed-spill - utvikleren som tidligere er kjent for å lage det mest underholdende bilspillet jeg kan tenke meg: Burnout Paradise. Forrige gang de lagde NFS, var det relanseringen av Hot Pursuit - et spill som var veldig bra, men altfor kort.

Med Most Wanted går de mer tilbake til røttene, og Most Wanted føles på mange måter som en direkte forlengelse av Burnout Paradise. Helt fra du starter spillet lyser spillet Burnout, med sin spesielle introduksjon, kollisjonene i saktefilm og lignende.

Igjen kommer vi altså til en åpen verden, der du kan kjøre rundt for å knuse reklameplakater og sperringer, finne skjule biler, gjennomføre halsbrekkende stunt, finne flotte snarveier og lignende.

Men fremfor at bilene du kjører har fiktive navn - slik de er i Burnout - kjører du rundt med noen av verdens mest ettertraktede superbiler. Criterion har klart å implementere en imponerende base med gamle og nye biler. Alt fra klassikere som Shelby Cobra, Hummer H1 og Lamborghini Countach, til moderne superbiler Ariel Atom V8, Pagani Huayra og Lamborghini Aventador. Du vil derimot ikke finne en eneste Ferrari.

Og gatene blir patruljert av et politikorps som ikke er spesielt glad i folk som kjører for fort.

De bryter derfor inn i både frikjøringen din rundt i byen, og ikke minst inn i løpene du kjører for å komme deg oppover på rangstigen i undergrunnsmiljøet. Politiet blir mer og mer aggressivt jo lenger de jakter på deg, og du må benytte kløkt, sleipe grep, en solid dose flaks - og en av de mange omlakkeringsstedene for å komme deg unna.

Men samtidig som spillet altså langt på vei bygger på en hybrid mellom Burnout og Hot Pursuit, har spillet også en solid dose Need for Speed Underground i seg. Riktignok kan du ikke lage de mest spektakulære modifikasjonene på bilen din, med tanke på felger og lignende - men alle bilene du får kjøre i spillet kan du låse opp oppgraderinger til. Vi snakker om ting som forskjellige typer dekk, forskjellige typer girkasser, nitro og så videre.

Mer realisme

På mange måte oppleves Most Wanted som det spillet som Burnout kunne vært, men samtidig litt mindre spektakulært enn hva originalen var. Du kan fortsatt gjennomføre helt vanvittige hopp og stunts, men denne delen av spillet er betydelig tonet ned. Det er ikke lenger «stunt runs», i stedet handler det i mye større grad om å kjøre svinfort - og fotobokser har fått en sentral plass i spillet.

Most Wanted er på ingen måte noen simulator, men hvis vi ser bort ifra Shift-spillene - som nå er skilt ut vekk fra NFS-serien - og til dels Porsche-versjonen fra 2000, er Most Wanted det spillet i serien som har den mest virkelighetstro kjørefølelsen. Følelsen av å kjøre på is, som mange andre NFS-spill har hatt, er fullstendig borte - og det virker som om utviklerne i større grad har forsøkt å finne det perfekte kompromisset mellom kjørefølelse og ren spillmoro.

De forskjellige bilene du får prøve deg i, oppfører seg på mange måter slik du hadde forventet at de fungerer i virkeligheten - men med litt mer sikkerhetsmarginer.

Det morsomme er at fysikken også fungerer veldig bra i forhold til ting som spikermatter. I Most Wanted snurrer du ikke og blir tatt om du kjører på en spikermatte. Dekkene dine blir i stedet ødelagt, og du blir kjørende på rødglødende felger på de dekkene som faktisk traff spikermatta - med de følger det får for bilens kjøreegenskaper.

Konsekvensen av dette er også at Most Wanted er det første Need For Speed-spillet (med unntak av Shift), som vi har opplevd at er markant bedre å kjøre med ratt og pedaler enn piltaster. Criterion har virkelig lagt seg i selen for at du skal få en god kjørefølelse med rattet - noe de virkelig ikke klarte i Hot Pursuit for et par år siden.

Borte er forøvrig den helt hinsides «autodrift»-funksjonen fra tidligere NFS-spill også, nå må du jobbe for go'følelsen.

Av totalt uforståelige årsaker har de derimot bestemt seg for at du har to kameravinkler å velge mellom: Helt nede på støtfangeren eller nærme rett bakfra. De kunne med fordel kostet på seg en vinkel på panseret og gjerne inni også.

Så hva er historien?

Criterion har som vanlig ikke latt seg blende for mye av hva som er historien til bilspillet sitt, og det er vi i grunn ganske fornøyd med. Spillet er relativt enkelt bygget opp. Du begynner i en by uten spesielt mål og mening, og læres opp til at det i hele byen er gjemt masse biler på forskjellige steder. Ser du en bil du har lyst til å kjøre, så kan du plukke den opp ved å bare gå inn i den.

Hver bil har en rekke billøp koblet til seg, som starter forskjellige steder i den store byen - og avhengig av hvordan du gjør det i disse løpene tjener du poeng som gjør at du klatrer på «Most Wanted»-listen - og som låser opp forbedringer til bilen din. I utgangspunktet er det ingen naturlig progresjon fra start til slutt, og mye kan du gjøre etter eget forgodtbefinnende.

Det eneste som progressjonsmessig er låst, er at du etter hvert som du får mer poeng, kan utfordre personene du går forbi på «ranglisten». Slår du folkene i 1-mot-1-løp - gjerne samtidig som et par dusin politibiler skaper problemer - kan du senere få tilgang til deres biler. Forutsatt at du klarer å kjøre de av veien etter løpet - slik mange vil huske fra Burnout Paradise.

Noe særlig dypere mening med spillet er det ikke, og det trengs heller ikke.

Spillet har for øvrig det som blir omtalt som en omfattende flerspillerdel, som vi rett og slett ikke har fått forsøkt. Ikke fordi vi er late, men fordi vi har hatt problemer med å holde oss på Autolog-serverne til EA. Vi logges på, men får til stadighet informasjon om at vi ikke er pålogget likevel. Her kan du i alle fall spille i litt mer spektakulære spillmoduser, ofte ikke bare mot andre spillere - men også i samarbeid med andre spillere.

I flerspillerdelern kommer også konkurranseinstinktet mer til sin rett også, der man blant annet kan kjempe om å kjøre fortest forbi alle byens vanvittig mange fotobokser.

Det beste Need For Speed?

Selv om vi ser helt bort fra flerspillerdelen, er det for oss ganske åpenbart at nye Most Wanted er det beste Need for Speed-spillet på lang, lang tid - og kanskje det beste noen gang. Riktignok er en del av kommenteringen på politiets samband - som du hee tiden hører når du er på rømmen - repetivt, og ikke alltid like logisk. Det virker ofte som om kommentarer plukkes tilfeldig fra en base kommentarer.

- Disse sjåførene må jo være på vei et sted. Er det noen som vet hvor?

- Det er mottatt.

Ehm...? Ja vel.

Men det er i grunn det eneste negative vi kan si om spillet også. Det er ikke det at det er så nyskapende, men det har på mange måter tatt det beste fra en rekke forskjellige bilspill, og slått det sammen til et eneste stort spill med mange muligheter. Du kan bare cruise rundt og oppdage nye ting, du kan leke katt-og-mus med politiet i timevis, du kan kjempe mot og med dine venner, du kan kose deg med ren kjøreglede med ratt og pedaler - og med en solid dose sikleverdige biler kan du få utløp for autofili.

Så får det helle være at verden kunne vært enda litt større, og at enkelte byelementer ser ut til å være kopiert rett fra Burnout Paradise.

I feel the need. The need for speed!