Anmeldelse: «Need for Speed: Hot Pursuit»

Det har vært noen litt vanskelige år. Gang på gang har jeg skrevet en anmeldelse av Need For Speed. Gang på gang har jeg understreket at jeg er en stor fan av serien. Gang på gang har jeg sagt at den nye utgaven rett og slett ikke lever opp til navnet sitt.

De to siste gangene har det vært snakk om Shift, som jeg ærlig talt ikke mener har noe med Need For Speed-serien å gjøre. Og skal vi tolke det siste valget fra EA er de nå enige, og oppfølgeren lanseres utenfor «syklus». Aller sist ut var MMO-spillet Need For Speed World - som utover å være dorgenes kjedelig, var et teknisk helvete med dårlig grafikk og saftig hakking.

Men fra det øyeblikket jeg fikk høre at Criterion - skaperen av kanskje tidenes beste bilspill Burnout Paradise - skulle over til Need For Speed har jeg hatt et håp. Et håp om at Need For Speed igjen skulle stå opp igjen fra asken.

Kristian har allerede omtalt det på konsoll. Om det er forskjeller i spillene vet jeg ikke, men jeg er rett og slett ikke enig med ham. Dette er et av de beste Need For Speed-spillene som er laget! Det har derimot sine feil - men det kommer vi tilbake til.

En fantastisk verden

Spillet er lagt til en fiktiv, svært varierende verden som har hentet det beste fra vestkysten av USA - fra de flotte kystveiene, gjennom nasjonalparkskogne, over ørkenlandskapene i Nevada og Arizona - og til slutt helt opp i noen fjell som ligner på en salig blanding av Sierra Nevada og Alpene.

Gameplay fra «Need for Speed: Hot Pursuit»:

For en som har reist mye på vestkysten av USA er dette i utgangspunktet helt fantastiske omgivelser, og jeg føler nesten at jeg kjenner meg igjen. De har virkelig lykkes med å gjenskape en helt fantastisk verden - og grafikken er det ingenting å si på. ("Det ligner på veien opp til den flotte nasjonalparken vi var i", brøt samboeren min ut mandag kveld da jeg satt og spilte). Hvordan Kristian kan mene at banene er kjedelige, forstår jeg ikke. Vet ikke om han hadde foretrukket å kjøre rundt i en fornøyelsespark, men der er vi grunnleggende uenige rett og slett.

Og selv om grafikken er dusinvis ganger bedre enn Need For Speed World, så opplevde jeg ikke antydninger til hakking selv på høyeste oppløsning.

Å kjøre rundt i omgivelsene her herlig, og det eneste jeg virkelig tenker er at jeg vil ha mer. Mye mer. For om det er ett enkeltpunkt en kan trekke spillet på, så er det at de svært forseggjorte omgivelsene kan bli gjenbrukt litt for mye. Det er åpenbart at Criterion har hatt mer fokus på kvalitet enn kvantitet.

Og i samme gaten kan det være greit å få med seg at Criterion ikke har forsøkt å lage en Burnout-klone, noe som betyr at du har veldig lite «free roaming»-følelse. Det handler om å følge veien, med unntak av noen få snarveier. De veivalgene du kunne hatt, er sperret gjerder for hvert løp. Og siden det ikke er noe bylandskap å kjøre rundt i, har de heller ikke implementert modusen der du skal prøve å snike deg unna politistyrker inni byer. Det er litt trist.

Vanvittig utvalg biler

Det som gjør spillet til et mekka for dem som synes det er tøft med kuler biler, er derimot det helt utrolige utvalget av eksotiske biler. Du begynner med noen relativt brukbare vanlige biler, som Mitsubishi Evo X, før godbitene hagler på fra himmelen raskere enn du klarer å ta alle i bruk. Du går gjennom en lang rekke fantastiske modeller fra Aston Martin, Lamborghini, Bugatti, Porsche, Koenigsegg, Pagani, Alfa Romeo, Audi, Dodge, Corvette, Mustang.... Ja, det eneste som virkelig mangler er i grunn Ferrari.

Se bildene fra «Need for Speed: Hot Pursuit»:

3393

Og siden dette faktisk er lisensierte biler de har skaffet seg, er de riktig modellert - og de gir til og med fra seg riktig lyd. Og det er de små detaljene. Når du velger hvilken bil du vil kjøre, så hører du bilen starte opp med en kraftig rusing. Å høre en herlig V12 Lamborghini-motor eller supertunet amerikansk V8-er. Det varmer hjertet til en bilelsker.

Og det jeg virkelig liker er at du ikke bare skal kjempe deg opp til bedre og bedre biler. Hele tiden så får du forsmaker på biler som kommer senere. Noe av det første du får prøve deg med er for eksempel Lamborgini Reverton. Det gjør at du aldri blir sittende og spille for å få deg bedre biler. Du spiller for å løse oppdragene best mulig.

Ulempen med at det er lisensierte biler er at du, i motsetning til Burnout, ikke får maltraktert bilene i like stor grad. Men det er detaljer.

Politi og røver

Så over til selve spillet: Enten spiller du fullstendig fartsidiot på noen av verdens flotteste veier - eller så spiller du politimann i det som blir beskrevet som verdens raskeste politistyrke som skal forsøke å stoppe fartsidiotene med absolutt alle midler tilgjengelig.

Som Kristian sier så er det det å være politi som er mest morsomt. Det å virkelig kjempe mot klokka for å stoppe fartsidioter, er utrolig intenst. Samtidig blir det nesten så en har lyst til å la dem slippe unna. Når du ligger der med en Lamborghini Gallardo Superleggera, og vet at det du nå skal gjøre er å gi bånn gass i ræva på en Aston Martin DBS - eller Bugatti Veyron for den saks skyld - med det mål for øye å smadre den... det føles veldig feil. Men man gjør det likevel!

Men du stiger altså i gradene som både politi og røver uavhengig av hverandre, og spillmodusene for de to grenene er litt forskjellig. Men det jeg først hatet - og så ble veldig glad i, er det som de så fint kaller «Rapid Response». Det er strengt tatt Time Trial med politibiler, men Criterion har her lagt inn en liten stopper for den vanlige Need For Speed-synden, nemlig det at du som regel kan komme deg raskere gjennom banene ved å bruke vegger som vant: Du får tidsstraff om du sklir inntil vegger eller kolliderer med biler.

Mer gameplay fra «Need for Speed: Hot Pursuit»:

Resultatet er at du rett og slett ikke klarer de høyeste kravene om du kjører som en idiot. Ja, dette er i aller høyeste grad fortsatt et arkadespill, men du tvinges til å holde deg litt til realismen samtidig.

Til helvete med realisme

Kristian nevnte dette med strikkmotstandere, og langt på vei har han rett - men etter å ha brukt en del timer på spillet, blir det fort åpenbart at det ikke er så irrelevant hva du gjør tidlig i løpet som han kan gi inntrykk av.

Det verste eksempelet jeg har opplevd var på en duell på motorveien, der jeg koste meg med en Gallardo i ganske så nøyaktig 200 MPH (320 km/t), og på finurlig vis klarer å få min motstander til å brase inn i rumpa på en uskyldig bilist. I speilet ser jeg at han har en storkollisjon og havner på taket. Jeg fortsetter i maks hastighet, og etter rundt 30 sekunders kjøring i samme hastighet, får jeg beskjed om at han ligger rundt halvannet sekund bak meg.

Men samtidig oppdager en etter hvert at om en kjører feilfritt, så vinner en løpene - og gjør du en del feil i starten av lange løp, så kan du ha igjen så mye nitro mot slutten: Du vil ikke klare å ta den førsteplassen. Så feil du og andre gjør betyr ikke like mye i spillet som de ville gjort om realismen var på topp, men samtidig gjør det at intensiteten holdes opp - og kjøringen betyr akkurat nok.

Ukvemsord følger med på lasset

I min omtale av Black Ops klagde jeg en del på ukvemsord som dukker opp under spillingen. Og det samme er det i Hot Pursuit. Men mens det i Black Ops er ukvemsord på grunn av latterlig spawnsystem og feil i alle bauer og kanter, så banner en i Hot Pursuit av egne feil. Det er millimeter som skiller full suksess fra fiasko, og når en har gjort noe helt feilfritt, før en gjør en bitte liten feil i 290 kilometer i timen som ødelegger alt, da er det lov å banne.

Og det er også en anelse irriterende å oppleve at kravet for høyeste utmerkelse på en bane er - la oss ta et heeeelt tilfeldig valgt eksempel - 1:44.00 - og en kjører inn på 1:44.01 - da får en stygge blikk fra samboeren. Og tro meg: Hun driter i om jeg klarer løpet eller ikke.

Og etter hvert som spillet progresserer, så blir motstanderne betydelig vanskeligere også. Når du endelig tror du har fått tak på han dritten som forsøker å stikke fra deg, helikoptrene dine - og halve politistyrken på vestkysten - så aktiverer han en radarblokker, gjør et par krumspring - og plutselig stikker han fra i motsatt vei enn der du kjører.

Det store irritasjonsmomentet

Så utover at det kunne vært mer baner, og kanskje litt mer byfølelse med full frihet, er Hot Pursuit det jeg mener er gjenfødelsen av Need For Speed. Det er dette serien handler om. Det er tilbake til røttene, og det er godt gjennomført. Det er arkade med en god dose realisme, og det er Criterions velkjente kræsjsekvenser om alt går dundas. Noe det vil gjøre fra tid til annen.

Det er bare én ting jeg ikke forstår med spillet: Hvorfor spillutviklerne på død og liv tror de er bedre til lå avgjøre hva jeg skal bruke tiden min på enn det jeg er. Spillet er nemlig en stilstudie i «du vil ikke se på dilldallet vi har laget nei? Vel, det må du!».

Vi har selvsagt den klassiske introen til spillet det ikke er mulig å hoppe over - men her er det så mye mer. Når du installerer spillet MÅ du for eksempel se på en teaservideo av Shift 2 som kommer til neste år, Criteroen ser ut til å være kraftige motstandere mot at noe skal skje av seg selv. «Trykk en knapp for å fortsetter»-mentaliteten er så gjennomgående at jeg får fnatt.

Og ikke nok med det: I mange tilfeller der du får muligheten til å hoppe over introsekvensene før et løp, så må du likevel vente og se på mye av introen. Det verste eksempelet jeg har opplevd var 15 sekunder fra jeg fikk opp meldingen om «press enter to skip», til jeg faktisk kunne begynne. De kunne også tatt seg bryet med å gi deg skip-muligheter på en del sekvenser der de så fint skal vise deg animert at du har gått opp et nivå eller lignende. Det skjer 38 ganger i løpet av spillet, og etter hvert blir det noe trøtt.

Men for å lage en lang historie kort: Dette spillet danner grunnlaget for mange flotte Need For Speed-spill i fremtiden. For min del er jeg allerede klar for første DLC med nye områder. Det kan gjerne være Paradise City - den er ferdig laget allerede uansett!