Anmeldelse: Max Payne 3

Eks-politimannen Max Payne er en av spillfigurene som har måttet ta i mot mest dritt. Barndommen hans var bare sorgen, det første spillet i serien begynte med at kona og datteren ble drept av junkier, mens i «Max Payne 2» strøk de fleste av hans få venner med.

Mørkere enn mørkest

«Max Payne 3» fortsetter i samme gate, med en pære dritings Max som forteller om hvor dritt alt er. Rart tenker kanskje du, spillet er jo satt i nydelige São Paulo i Brasil, men Max har som vanlig blitt viklet inn i noe skikkelig skit.

Etter litt klabb og babb i New York, ble helten vår rekruttert til å jobbe som livvakt for en rik og berømt familie i den brasilianske storbyen. Et angrep på en privat fest får snøballen til å rulle og Max står midt oppi det hele, som en hvit ridder som kjemper for rettferdighet og ikke velger side. Han hater både de ekstremt rike han jobber for og de mange kriminelle.

For mange mellomsekvenser

Historien er bekmørk og den røde tråden er den enorme kontrasten mellom fattig og rik. Utviklerne hos Rockstar sprenger ingen grenser med fortellingen, men viser igjen at de vet hvordan de skal bygge opp en historie. «Max Payne 3» sin har både driv og nerve.

Noe Rockstar ikke har vært like heldige med, er hvordan de forteller historien. Handlingen formidles gjennom stilige mellomsekvenser, men dessverre er de både for mange og lange. Spillet føles tidvis oppstykket og flyten forsvinner.

Levende omgivelser

Omgivelsene du skal utforske er varierte og med en atmosfære få andre utviklere kan matche. Rockstar kan det å gjøre så spillområder føles levende og ekte. Jeg følte meg tilstede der jeg blant annet utforsket slummen, en luksuriøs nattklubb og en enorm fotballarena.

Eller, utforske er feil, «Max Payne 3» er lineært og du ledes fra skuddveksling til skuddveksling. Som en følge av dette er spillet av og til ensformig, hver bane er bygd opp på samme måte. Heldigvis veier en del overraskende og heftige hendelser litt opp, hendelser jeg ikke skal avsløre her.

Strålende kamper

Kampene, som det er mange av, er av ypperste klasse. De er godt regisserte, utfordrende og underholdende. Max Payne kan, som før, sakke ned tiden og denne ferdigheten er nøkkelen til seier. Du må hele tiden vurdere situasjonen og slå til når fiendene ikke følger med.

Motstanderne dine er såpass smarte at du ikke kan være for lenge på ett sted, og Max er alt annet enn det typiske muskelberget som kan ta i mot enorme mengder skade. Med andre ord er det viktig hele tiden å flytte på seg og du må være forberedt på å dø mye. Heldigvis gjør ikke det noe særlig, hver eneste gang du stryker med er det din egen feil og du merker hele tiden at du blir bedre.

Solid og underholdende action

Sistnevnte kommer godt med i spillets flerspillerdel. I en «Call of Duty»-lignende modus skal du kjempe med og mot en rekke andre, og nettkoden fungerte ypperlig da vi testet. Det gjelder for øvrig alt det tekniske - grafikken er lekker og flyter godt, mens lydbildet er stilig.

«Max Payne 3» er et solid og underholdende actionspill som kunne vært mye bedre. Hvis Rockstar hadde kuttet ned på mellomsekvensene og variert oppbygningen av banene mer, hadde spillet virkelig spist kirsebær med de store.