Anmeldelse: «L.A. Noire»

Superutvikleren Rockstar, mest kjent for «Grand Theft Auto», har, sammen med australske Team Bondi, jobbet på «L.A. Noire» helt siden 2004. Mange var lenge usikre på om det noen gang kom til å bli ferdig og sammenligninger med «Duke Nukem Forever» dukket opp, men nå er altså spillet her.

Varierte kriminalsaker

«L.A. Noire» er satt til Los Angeles rett etter andre verdenskrig og handler om den fremadstormende politimannen Cole Phelps sin karriere. Spillet er konstruert slik at du får tildelt en eller flere saker, som du så må løse for å få tilgang til flere. I tillegg til sakene kan du også fritt utforske Los Angeles, men akkurat det er ikke særlig artig. Riktignok er byen pen å se på (det gjelder for øvrig alt i spillet), men med unntak av ensformige sideoppdrag er den skuffende livløs og kjedelig.

Sakene du skal løse, og ikke minst personene du møter, er derimot alt annet enn livløse og kjedelige. Du må nøste opp i alt fra utroskap og til grusomme drap, brutale voldtekter og bisarre hendelser. I starten er sakene stort sett uavhengige, men etter hvert blir den røde tråden klar og tydelig og det blir vanskeligere og vanskeligere å gi seg.

Fantastiske ansiktsanimasjoner

Manuset er glimrende forfattet og byr stadig på overraskelser og elegante vendinger, innholdet er variert og skuespillerprestasjonene bedre enn i noe annet spill. I tillegg til å ha funnet skuespillere som passer perfekt til de ulike rollene, gjør de utvalgte jobben sin. Samtalene og figurene fremstår som både troverdige og interessante.

Noe annet som er imponerende, er ansiktsanimasjonene. Før lanseringen er dette det utviklerne har skrytt mest av, og med god grunn. Ansiktene og måten de beveger seg på er naturtro, figurene reagerer omtrent på samme måte som et ordentlig menneske ville gjort.

Nervepirrende avhør

Grunnen til at Team Bondi har fokusert så mye på ansiktsanimasjonene, er at de er den viktigste delen av den viktigste spillmekanikken – avhørene. Måten du løser en sak på minner en del om hvordan klassiske pek-og-klikk eventyrspill er bygd opp. Først må du undersøke åstedet for ledetråder og så avhøre de involverte. Disse samtalene fører deg videre, for eksempel får du høre om et nytt vitne eller åsted, eller kanskje du klarer å avsløre gjerningsmannen der og da.

Basert på hvordan den andre parten reagerer på spørsmålene dine, skal du, gjennom å tolke ansiktsuttrykkene, avgjøre om vedkommende snakket sant, lyver eller ikke har fortalt alt. For å avsløre løgn må du underbygge påstanden din med bevis, og etter hvert blir det vanskeligere og vanskeligere å lese ansiktsuttrykkene. Avhørene som fungerer er fantastiske, nervepirrende psykologiske spill hvor ballen hele tiden blir sendt frem og tilbake.

Lite fleksibelt og interaktivt

Dessverre er ikke avhørsmekanismen perfekt. Systemet bygger på antakelsen at du og spillet er enige om hvordan ansiktsuttrykk skal tolkes, noe som stemmer sjeldnere og sjeldnere jo dyktigere motparten blir til å lyve. Blant annet dukker det opp tvetydigheter og riktig svar er av og til lite logisk, et mer fleksibelt system ala «Heavy Rain» hadde vært ønskelig. Ting blir ikke bedre av at du tidvis må spille mye på nytt hvis du gjør store feil, noe som er ganske irriterende når det er på grunn av en uenighet mellom deg og Team Bondi.

I tillegg føles avhørene lite interaktive, omtrent som et spørreprogram på TV. Du får først servert en mellomsekvens, så vurderer du påstanden før en ny mellomsekvens blir spilt av. Mer interaktive avhør hvor du hadde hatt større innflytelse og for eksempel kunne avbryte vedkommende, hadde gjort spillopplevelsen enda bedre.

Likevel anbefaling

Heldigvis er spillet fortsatt bra og «L.A. Noire» anbefales hvis du er ute etter noe som er litt annerledes, noe med et litt roligere tempo og som krever at du tenker mer. «L.A. Noire» byr på en rekke varierte saker, interessante figurer og et godt forfattet manus. Forhåpentligvis kommer oppfølgeren, som det allerede har vært prat om, til å rette opp de fleste feilene.