Anmeldelse: «J. Edgar»

J. Edgar - USA 2011. Regi: Clint Eastwood. Med: Leonardo DiCaprio, Naomi Watts, Armie Hammer, Judi Dench, Dermot Mulroney, Lea Thompson

Aldersgrense: 11 år

Politiske biografifilmer er i vinden for tiden, med storfilmer om Margaret Thatcher og Aung San Suu Kyi på trappene.

Før disse er det duket for regissør Clint Eastwoods portrett av J. Edgar Hoover, hvor Leonardo DiCaprio gestalter den fryktede og gåtefulle mannen som bygget opp og ledet FBI gjennom nærmere 50 år.

Rammehistorien viser den aldrende J. Edgar som dikterer sine memoarer mot slutten av sekstitallet, men handlingen strekker seg helt tilbake til den gang han var en ambisiøs ung mann i 1919.

«J. Edgar» forteller om et menneske som dedikerte hele sitt liv til en innbitt kamp for det amerikanske samfunnet. Og som ikke gikk av veien for både soveromsavlytting og ren og skjær utpressing for å bekjempe onde krefter som kommunister, Kennedyer og sorte borgerrettsforkjempere.

Videre får vi møte de tre viktigste personene i livet hans, i hvert fall ifølge filmen: Den dominerende moren (Judi Dench), den lojale sekretæren (Naomi Watts) og den like lojale høyrehånden Clyde Tolson (Armie Hammer).

Sistnevnte var angivelig Hoovers store kjærlighet, selv om det livslange arbeids- og vennskapsforholdet deres muligens forble på et platonisk nivå.

Leonardo DiCaprio gjør ingen dårlig jobb i hovedrollen, men klarer likevel aldri å få oss til å glemme at det vi ser er Leonardo DiCaprio som spiller J. Edgar Hoover.

Akkurat hva det er som får for eksempel Meryl Streep til fullt og helt å bli Maggie Thatcher i «Jernkvinnen», er ikke lett å si. For enkelhets skyld kan vi skylde på at DiCaprio ikke er spesielt overbevisende sminket som gammel, men dette er på ingen måte hele svaret.

Den brede sørstadsdialekten sitter fint nok hos hovedrolleinnehaveren, men filmens overdrevne bruk av voice over er nokså forstyrrende. Vi er blitt vant til tidshopp i film nå, og ville trolig hengt bedre med uten Hoovers fortellerstemme til å geleide oss gjennom dem.

Det kan virke som både Clint og Leo har sett mot Orson Welles og hans «Citizen Kane» da de utformet dette portrettet. Men der så å si hele poenget med Welles kanoniske film er at det er umulig å finne én enkel forklaring på hvorfor et menneske har blitt som han (eller hun) har blitt, prøver Eastwood og hans manusforfatter Dustin Lance Black («Milk») seg på akkurat dette.

I «J. Edgar» handler det om undertrykket homoseksualitet, som beveggrunn for nært sagt alle hovedkarakterens handlinger.

Intensjonen er for så vidt sympatisk nok, og skildringen av relasjonen mellom Hoover og Tolson er definitivt filmens sterkeste side. Likevel oppleves denne freudianske forklaringsmodellen i overkant enkel. I likhet med DiCaprios innsats er filmens hovedtese oppsiktsvekkende, men ikke helt overbevisende.