Anmeldelse: «Dragon Age 2»
Bioware har mye å unnskylde seg for. De har lagt listen så høyt for andre potensielle utgivere av rollespill at det er ekstremt vanskelig å komme halvveis opp til den.
Dragon Age: Origins var starten på en ny verden, og en ny måte å lage fantasyrollespill på. Man kastet de normalt svært så lineære historiene ut av vinduet, og prøvde å åpne det mer opp. Målet var at du skulle ha minst mulig anelse om hva som kom til å skje rett rundt hjørnet.
Det fungerte tidvis meget godt. Begynnelsen på Origins var fascinerende historiefortelling, og elementer videre brukte den nye verdenen svært så godt. Likevel kan man, i etterpåvurderingens ånd, si at enkelte deler av spillet var mest «drep mange fiender før du skal drepe en stor boss.» Ikke at det ikke var engasjerende, morsomt og spennende. Origins var strålende.
Likevel, etter å ha spilt Dragon Age II, så kan man si at Origins er en blek forgjenger. Ja, så bra er dette spillet (og bare for å ha sagt det: Origins er fortsatt strålende). Historiefortellingen i spillet foregår over ti år, og som vanlig skal vi ikke avsløre noe som helst. Det eneste vi kan si er at spillet er løst knyttet til sin forgjenger, og tingene som skjedde i det første spillet er relatert til i dette. Noe direkte, det mest indirekte. Du starter i Ferelden, men flykter unna horden fra det første spillet. Så må du bygge deg opp i en helt ny by.
Det vi skal si er at alle valg du tar er viktige. Selv det som kan virke som detaljer kan få konsekvenser senere. Bioware har også kastet ut den normale «snill/slem»-skalaen på haugen, og gitt deg noe mye mer intrikat – for som du vet, verden er ikke svart og hvit – det er gråtoner hele veien. Å redde en magiker fra Templars er ikke alltid smart, å være snill mot noen en gang kan bety at du må være slem mot andre senere. Spillet er fullt av slike valg, kontinuerlig. Der Fable III ga deg en oppsummering av dine valg mot slutten av spillet så må du her hele tiden forholde deg til hva du har gjort, og valgt å gjøre.
Ok, men en strålende måte å fortelle historie på er jo ikke alt (det bør nevnes at historiefortellingen er bedre enn selve historien). Dette er jo ingen bok (i så fall hadde det vært en meget godt skrevet en) eller en film (en svært god film) – det er et spill.
I forhold til sin forgjenger har Dragon Age II gjort svært mye riktig. Skal man begynne et sted så har man nå tre klasser som alle er gode (magiker, kriger og «tyv»). De evnene man kan tillære seg er så kraftige og gode, og gjør alle kampsituasjoner dynamiske. Selve kampsystemet er nå mer likt det man kjenner fra Mass Effect 2 enn Dragon Age, og det hele er lynraskt og actionfylt. Til og med når du stopper kampene for å gi ordre føler du at det hele krever at du raskt reagerer. Den enkle grunnen til det er at alle dine kompanjonger, og deg selv, har sitt unike tre med oppgraderinger som gjør at de har en unik måte å kjempe på. Det betyr stor variasjon og svært god action.
Interaksjonen med omgivelser og andre har blitt mye bedre enn i det første spillet. Du samler riktignok fortsatt en god del «dritt» som du ikke behøver, men dette samles som «dritt» med en gang som gjør at du bare kan selge alt med en gang du kommer til en selger. Konversasjonshjulet vil du kjenne igjen fra Mass Effect 2, men dog med litt mer intrikate valgmuligheter.
Et rollespill som dette krever også at dine kompanjonger har en viss personlighet for at du skal ha et forhold til dem, og det er det virkelig her. Skulle man peke på en av kompanjongene som ikke er like interessant som resten så er det din egen familie, der må man nesten selv fylle inn bakgrunnshistorien om hvorfor man har et forhold slik som du velger (denne setningen vil du skjønne etter at du har spilt spillet).
Grafikkmessig er Dragon Age 2 svært så vakkert, og selv om mesteparten av spillet foregår kun ett sted er dette et massivt sted hvor du etter hvert blir kjent med hver lille krok. Lyden til Bioware-spillene er som alltid strålende. Skuespillerne vet virkelig hva de gjør, og musikken så stemingsfull som man bare kan drømme om.
Negative ting finnes til og med på det mest perfekte i verden. Skal man lete her kan man si at muligens er spillet noe klaustrofobisk i og med at man er innestengt i en litt liten verden (som dog er stor), og selve hovedhistorien overbygget er ikke like strålende som for eksempel Mass Effect-arken. Dog lover det godt for videre utbyggingen av det nydelige universet som Dragon Age er.
Oppsummert er dette så enkelt:
- Det beste actionrollespillet på markedet*.
- Sannsynligvis ett av årets beste spill*.
Men *Mass Effect 3 kommer rett før jul ...