Anmeldelse: Dishonored

Du vet alle spillene som lover deg at du kan løse oppgavene og oppdragene akkurat som du vil? Og husker du hvor skuffet du ble da du fant ut at det, igjen, bare var tomme ord og fagre løfter fra overivrige utviklere og utgivere?

Holder hva det lover

Førstepersonseventyret «Dishonored» tilhører de få promille hvor utviklerne har holdt det de lovet. Her snakker vi om et spill med et tilnærmet ubegrenset antall løsninger på enhver situasjon, en vaskekte interaktiv lekekasse. Hadde det ikke vært for at jeg måtte komme meg gjennom før anmeldelsen kunne skrives, hadde jeg fortsatt vært på første brett.

Spillet er satt til den oppdiktede industribyen Dunwall, inspirert av viktoriatidens London, og du tar kontroll over Corvo Attano. Corvo var livvakten til byens herskerinne, men blir etter et kupp opprørernes fremste leiemorder. I løpet av spillets ni store, varierte og innholdsrike oppdrag skal du ta rotta på de som har angrepet tronen, samt komme til bunns i hva som har skjedd. Fortellingen er både spennende, godt forfattet og intelligent.

Alt er lov

Ni oppdrag høres kanskje ikke så mye ut, og hvis du behandler spillet som et vanlig skytespill er det heller ikke det. Gjør du det, går du imidlertid glipp av det meste som gjør «Dishonored» så gøy.

Oppdragene er riktignok satt slik sammen at det ikke finnes noen feil måte å gjøre ting på, men moroa ligger, i hvert fall hvis du spør meg, i å eksperimentere. Corvo er en atletisk fyr og får i løpet av spillet tilgang på ulike stilige magier, og du finner bestandig nye og kreative måter å bruke verktøyene på.

Mange muligheter

For å ta rotta på to av første oppdrags fiender kan du for eksempel klatre opp på et tak, snike deg på noen rør og så hoppe ned og ta rotta på skurkene mens du lander. Eller du kan lokke frem rotter som spiser fiendene levende. Eller du kan sakke ned tiden og kverke dem før de skjønner hva som skjer. Eller du kan bare løpe frem og skyte løs. Eller du kan ...

Teknisk er «Dishonored» briljant. Grafikken er strålende, det visuelle designet slående og lydbildet passer perfekt. Skuespillerne som har gitt stemmen sin til spillets varierte figurgalleri gjør alle en glimrende jobb, mens musikken bidrar kraftig til spillets smånifse stemning.

Langt fra mett

Mitt eneste ankerpunkt er at jeg vil ha mer «Dishonored». Etter at de ni oppdragene var unnagjort, noe som tok rundt femten timer med mitt tempo, sultet jeg etter et nytt måltid. «Dishonored» er et fantastisk, kreativt og underholdende spill som er et must i enhver spillsamling.