Anmeldelse: Diablo 3

Over ett tiår etter forgjengeren og etter fire år med utvikling og tilhørende erting fra utvikleren, er ett av de mest etterlengtede spillene på lang tid endelig her. Perfeksjonistene hos Blizzard har sagt seg fornøyde og actionrollespillet «Diablo 3» har blitt sluppet ut i det fri, til både glede og fortvilelse.

Enkel grunnmekanikk

Akkurat som forgjengerne er spillet ekstremt underholdende og avhengighetsdannende, timene flyr mens du koser deg med monsterslakt og utstyrssanking. Kontrollen sitter fra første sekund og det er lett å glemme for eksempel andre medlemmer av husholdningen, å komme seg ut for litt frisk luft eller å gjøre nødvendige ærend.

Nøyaktig hvorfor «Diablo 3» er så morsomt og engasjerende, er vanskelig å forklare. Spillet går ut på å plassere pekeren på de mange fiendene, og klikke på musa eller trykke på en av de fire magiknappene til beistene er døde. Historien er tam og de eneste belønningene du får er erfaringspoeng og bedre utstyr.

Perfeksjonert og polert

På tross av at det høres ensformig ut, er «Diablo 3» alt annet enn det. Blizzard er mesterne av iterativ utvikling og har perfeksjonert og så polert den bunnsolide «Diablo 2»-grunnmuren. «Diablo 3» har en driv og en nerve de fleste bare kan drømme om – oppbygningen og tempoet er perfekt, vanskelighetsgraden strålende balansert, det er så tilgjengelig at alle kan spille og du kommer sjelden til å kjøre deg særlig fast. Med andre ord føler du hele tiden at du kommer videre.

Selv om belønningene ”bare” er erfaringspoeng og utstyr, har de slu designerne hos Blizzard klart å gjøre så det holder i massevis. Du blir nemlig hele tiden tildelt noe nyttig, noe som i hvert fall gjør meg glad og er nok motivasjon til å sitte der og trykke og trykke og trykke.

Interessante kamper

Omgivelsene er som før tilfeldig genererte, med andre ord endrer spillet seg hver gang du spiller. På tross av at den hele tiden finner på noe nytt, klarer landskapsarkitekten alltid å sette sammen omgivelser som gjør så du vil vite hva som venter rundt neste sving. Det er rett og slett artig å bevege seg rundt i «Diablo 3» sin store, flotte og varierte verden.

Blizzards fiendedesignere byr på en rekke ulike skapninger, som sammen med godt konstruerte angrepsbølger gjør så kampene aldri blir kjedelige. Du må hele tiden jobbe for å finne ut av hvilke fiender du bør slå ut først og hvordan, noe som varierer med ferdighetsnivå og hvilken av de fem forskjellige klassene du har valgt. Hvis du spiller sammen med andre over nett, åpner en rekke nye angrepstaktikker seg opp.

Varierte klasser

I «Diablo 3» kan du spille som den brutale «Barbarian», nærkampspesialisten «Monk», jegeren «Demon Hunter», trollkaren «Wizard» eller den skumle magikeren «Witch Doctor». Klassene skiller seg klart fra hverandre, og i motsetning til i de fleste andre spill er samtlige artige å spille. Med andre ord, ikke bli overrasket hvis du tar deg selv i å gå gjennom «Diablo 3» fem ganger.

Etter mye klabb og babb rundt lanseringen, har ting roet seg og onlinekomponenten fått vise seg fra riktig side. Blizzard byr på en imponerende pakke som nesten er på høyde med Xbox Live, og det uten å ta en krone for det. Vi får blant annet servert lagring i nettskyen, en omfattende sosialt nettverk-lignende del og det er veldig enkelt å spille med andre.

Lite nyskapende

Dessverre har onlinedelen sin pris, for å spille «Diablo 3» må du være på nett. Med andre ord kan du ikke alltid spille når du vil, noe jeg synes er irriterende. «Diablo 2» var ett av mine favorittreisespill, og jeg hadde sett frem til mange «Diablo 3»-økter på kjedelige langdistanseflygninger.

Et annet minus med «Diablo 3», er at det ofte er veldig kjent. På tross av at jeg hele tiden hadde det gøy og aldri frivillig trykket på avslutt-knappen, satt jeg ofte med følelsen av å spille en penere versjon av «Diablo 2». Blizzard kunne med fordel vært litt mer vågale og prøvd mer nytt, selv om jeg skal være ærlig og innrømme at jeg ikke helt vet hva.

Helvetes varm anbefaling

«Diablo 3» er et strålende spill som det er verdt å ofre brunfargen for, på tross av at det både er uoriginalt, at du alltid må være på nett og at historien er tam. Spillet er stort, avhengighetsdannende, tilgjengelig, polert og med en fantastisk driv og nerve.