Anmeldelse: «Deadpool 2»

Deadpool 2.
USA, 2018.
Regi: David Leitch.
Aldersgrense: 15 år.

I en sommer der storfilmene og publikumsfavorittene står i kø, er det mange som har spesielt ventet på oppfølgeren til den udødelige, rappkjefta kjeledress-kledde antihelten Deadpool. Etter måneder med offensiv og skamløs promotering av filmen på sosiale medier og Youtube, har «Deadpool 2» endelig offisiell premiere i Norge 18. mai (noen steder 15. mai, etter stor etterspørsel fra både kino og publikum).

Vil ha familieliv

Etter hendelsene i den første filmen, har Deadpool/Wade Wilson (Ryan Reynolds) funnet en viss balanse i livet. På dagen er han leiemorder og tar av dage gangstere verden rundt. På kvelden er han tilbake i leiligheten med kjæresten Vanessa (Morena Baccarin). Da Deadpools dagjobb kommer i veien for privatlivet, må han gi seg i kast med et slags siste kall med å beskytte mutant-ungdommen Russell (Julian Dennison, «Hunt for the Wilderpeople») fra cyborgen fra fremtiden, Cable (Josh Brolin).

For å gjøre det må antihelten, som alltid arbeider alene, blant annet samle sammen sitt eget drømmelag av superhelter, kalt X Force (det skal jo være kjønnsnøytralt).

Den første «Deadpool»-filmen («DP») ble godt mottatt kritikerne, men enda bedre av publikum og spilte inn over seks milliarder kroner verden over da den kom i 2016. Listen over kassasuksesser der oppfølgerens kvalitet har sunket såpass at den ikke hadde passert som onsdagsfilmen på TVNorge, er så lang at vi ikke orker å skrive den her. Filmskapere bak en overraskende hit, og da kanskje spesielt innen superhelt/actionfilm-sjangeren, har en tendens til å «doble innsatsen» på alle områder når de får mulighet til å lage en film nummer to.

Vi kan med glede meddele at «DP2» innfrir på alle områder. Ja, det kommer vitser, kulturelle referanser og slåsskamper raskere og oftere enn du klarer å blunke, men det hindrer ikke regissør David Leitch og manusforfattere Rhett Reese, Paul Wernick og Ryan Reynolds å fortelle en god historie. Der «DP 1» jobbet hardt for å vise publikum hvor kul og annerledes den var fra andre superheltfilmer, falt den raskt i nettopp de samme klisjene den gjorde narr av. I «DP 2» har man tatt seg tid til å ikke bare la Deadpool være morsom, men også gi rom for litt følelser og et plott som ikke virker for påtatt.

Bra kombo

Reynolds, som også har vært med på manussiden, er tilbake i hovedrollen som Deadpool og virker enda mer komfortabel og løssluppen i rollen.

Men det er ikke bare Ryan Reynolds som får tid til å skinne i lærdrakt. En veltrent, alvorlig og knallhard Josh Brolin som Cable er en fin motvekt til den sarkastiske Reynolds, mens kjemien mellom Reynolds og unge Dennison er en perfekt match. Deler av X Force, der blant annet den heldige Domino (Zazie Beets) dukker opp, tilfører også en god dose «girl power» og latterbrøl. Spesielt Twitter-humorist og komiker Rob Delaney har en hysterisk cameo som den helt ordinære Peter.

Om du legger til stødig regi og deilig koordinerte action - og slåssekvenser av tidligere stuntmann David Leitch («Atomic Blonde», medregissør på «John Wick»), er det trygt å si at «Deadpool 2» er både morsommere og bedre enn originalen.

PS. Husk å få med deg kanskje den beste «etter rulleteksten»-scenen fra en superheltfilm.