Anmeldelse: Beyond Two Souls

Franske David Cage er en av de få heldige spillutviklerne som stort sett kan gjøre som han vil, med Sony i ryggen er ikke penger noe problem. Målet til Cage er å lage den perfekte interaktive film og til nå har hvert eneste forsøk brakt han nærmere. Jeg mener at for eksempel både «Fahrenheit» og «Heavy Rain» er for klassikere å regne.

Med «Beyond Two Souls» har Cage dessverre tatt et par steg tilbake. Opplevelsen bærer preg av en skaper som vil veldig mye, men som sliter litt med å få det til. Spillet kan best beskrives som en berg-og-dal-bane – enkelte sekvenser er gripende, intense og etser seg fast i hukommelsen, mens andre er trivialiteter eller rett og slett gørr kjedelige partier som burde vært kuttet ut.

Hovedpersonen heter Jodie, spilt av Ellen Page, og har overnaturlig evner. Hun kan ta kontroll over ånden Aiden, og historien er et psykologisk drama som følger de to fra Jodie er åtte og til hun er 23 år. Fortellingen er tålelig spennende, hopper frem og tilbake i tid, tar deg verden rundt og prøver å lure deg til å tro at dine valg har noe å si.

Sistnevnte er spesielt viktig i en interaktiv film, hvis vi som spillere ikke får ha styringen kan vi likeså greit se en vanlig type film. Med unntak av helt på slutten er det klart og tydelig at det er Cage som sitter med regien og som bestemmer, noe som gjorde så jeg ikke klarte å engasjere meg så veldig. Valgene jeg gjorde påvirket riktignok situasjoner der og da, men hadde i det store og det hele lite å si.

Dumt er det, for når «Beyond Two Souls» klaffer er det helt fantastisk og vitner om et spill som kunne blitt knallbra. Noen burde gått inn i prosjektet, redusert ambisjonene og sørget for at det grunnleggende (som valgfriheten) satt. Sånn som ståa er nå, er «Beyond Two Souls» et helt greit psykologisk drama som lar deg trykke på noen knapper i ny og ne.